I Danmark har man for eksempel noe av den samme terminologiske forståelsen som i Norge, man deler tilgjengelighet, design-for-alle og universell utforming i to vesensforskjellige kategorier.
«Tilgængelighed» handler om funksjonskrav til bygninger, mens design-for-alle og universell utforming kalles «design-ideologier». Forskjellen mellom definisjonene gjelder særlig definisjonen av brukere og hvordan man anvender definisjonene.
I Danmark, som i Norge, bruker man tilgjengelighet som noe som skaffer adgang for personer med nedsatt funksjonsevne. Det kan kvantifiseres, for eksempel en rampe, en heis eller en håndlist. Det er også presisert i standarder, veiledninger og reguleringer. Universell utforming og design-for-alle skiller ikke mellom personer med og uten nedsatt funksjonsevne, men definerer alle som brukere, og som i Norge regnes begrepet å dekke for eksempel gravide, eldre, barn, familier med barnevogn osv. Se blant annet:
Universelt design – et begreb i udviklingog
Notat om handicabegrebet.
Generelt brukes termene for å beskrive hva som kreves for at personer med nedsatt funksjonsevne skal kunne delta på like vilkår som andre. Begge termer brukes for eksempel i svensk bygningslovgivning. I Sverige brukes «Tillgänglighet» på samme måte som «universell utforming» i Norge. Men samtidig sier Myndigheten at:
«Tillämpningen av universell utformning gör samhället tillgängligt för alla människor, inte bara personer med funktionsnedsättning». Mens: «Tillgänglighet betyder olika saker i olika sammanhang. Inom funktionshindersområdet betyder det att skapa möjligheter för alla, oavsett funktionsförmåga, att kunna delta i samhället på jämlika villkor». For svensk forståelse av begrepene, se blant annet utredningen
Styrkraft i funktionshinderpolitiken.
I bunn og grunn er altså de nordiske lands forståelse av forskjellen på universell utforming og tilgjengelighet ikke så ulike hverandre.
Argumenter for at universell utforming er lønnsom
«The business case for accessibility» er et argument som i økende grad kommer frem i europeiske og internasjonale dokumenter. Dette er relatert både til spørsmål om holdninger, og til kost-nytte analyser.
Når det gjelder holdninger, er disse ofte knyttet til faktisk kunnskap om hva universell utforming innebærer. Mens mange virksomheter viste seg ikke å kjenne til for eksempel den norske forskriften om universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi fra 2013, var det samtidig mange negative forestillinger om prinsippet om universell utforming. Typiske holdninger til universell utforming er at det er dyrt, kjedelig, fokusert på fysiske omgivelser, handler bare om funksjonshemmede og/eller eldre, noe som kun angår det offentlige, osv.
[31] Tilsvarende undersøkelser fra blant annet Storbritannia viser at alminnelige holdninger er at det mangler forretningsrelaterte argumenter for universell utforming (a business case), at universell utforming er i konflikt med estetikk, at det er kostbart og at det er komplisert og vanskelig
[32] . Andre typer problematikk gjelder interessekonflikt mellom ulike typer av funksjonsnedsettelser eller oppfatningen om at det er mindre kostnadskrevende med god tilgang på individuelle hjelpemidler enn tiltak for universell utforming.
Det er viktig å arbeide med disse holdningene gjennom kunnskapsspredning og kompetanseoppbygging. Ikke minst kan det være virksomt å peke på potensiale for økt kundetilfang i stedet for kun å vise til lovgivning for universell utforming. Det kan være verdt å peke på kost-nytte analyser (se under), foreta beregninger av gevinst i form av økt kundetilfang og lignende.
Arbeid med holdninger
I forhold til arbeidslivet er det viktig å påpeke at universell utforming er et bidrag til å beholde flere i arbeid, og til å få flere som ellers er ekskludert fra arbeidsmarkedet, inn i arbeid. Dette gir gevinster i form av bedriftens omdømme, en dedikert arbeidsstokk og tilgang til den kompetansen som arbeidstakerne har, men som de ikke kan bruke på grunn av arbeidsplasser som ikke er tilrettelagt. For samfunnet er det også en gevinst i form av skatteinntekter, redusert belastning på trygdesystemene osv.