Den inkluderende arbeidsplassen - visjon

Innledning

Den inkluderende arbeidsplassen innebærer en stor samfunnsmessig gevinst. Ikke minst fordi det bidrar til at flere kan komme inn i arbeidslivet, til å dra nytte av alles unike ferdigheter, og til at flere forblir i arbeid lengre – et bærekraftig arbeidsliv. Det gir også bedrifter økte muligheter for å nå sine mål og øker dermed også konkurranseevnen. For individet er det en mulighet for næring og selvrealisering. En viktig del av å skape et inkluderende arbeidsliv er universell utforming. Det svenske prosjektet Universelt utformede arbeidsplasser (UUA) beskriver universelt utformede arbeidsplasser på følgende måte

https://akademssr.se/uua/vad-ar-universell-utformning-av-arbetsplatser-uua/programforklaring

«På arbetsplatser som präglas av universell utformning samspelar den fysiska och sociala arbetsmiljön med rekrytering, kompetensförsörjning och arbetsorganisation. Dessa områden växelverkar och därigenom skapas inkluderande miljöer och processer. Det som är nödvändigt för vissa är också bra för alla.»

UUA understreker at det handler om å lære sammen og bidra til forretningsutvikling ved å:

først opprette fleksible miljøer for alle – og til slutt gjøre individuelle justeringer
dra nytte av menneskelig mangfold – i stedet for å forårsake tilpasning
ha et helhetlig syn – i stedet for å jobbe i søyle
se arbeidsplassen som et strategisk verktøy for å nå virksomhetens mål – i stedet for bare å oppfylle formelle juridiske krav
utvikle bærekraftige økonomiske, sosiale og økologiske løsninger for arbeidsplassen - i stedet for bare kortsiktige investeringer.

Universell utforming gir flest mulig mennesker mulighet til å bruke et produkt eller en tjeneste, for eksempel de verktøyene som er nødvendig for å kunne utføre et arbeid.

Ofte ses universell utforming hovedsakelig som en ren utgift, også av aktører som i utgangspunktet er positive til tiltak som skal bedre tilgjengeligheten. Men det er også et annet viktig aspekt ved universell utforming – tiltak som bedrer universell utforming gir i like stor grad gevinst. Universell utforming er i denne sammenheng å forstå både som en målsetting – at man oppnår at produkter og tjenester kan brukes av så mange som mulig; og en prosess – at man i utvikling og utforming av produkter og tjenester baserer seg på brukersentrert design, og at man sikrer brukermedvirkning helt fra begynnelsen av prosessen.

Universell utforming er prinsippet om likeverdig tilgang til noe, for eksempel bygninger, transport eller informasjons- og kommunikasjonsteknologi, for alle. Krav til universell utforming gis i dag i norsk og internasjonal lovgivning, veiledninger, håndbøker og standarder. Det er et hierarki mellom disse kravtypene, der lovene rangerer høyest, mens standarder og håndbøker spesifiserer og utdyper kravene i lovene.

Internasjonalt er FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevnedet viktigste dokumentet. Den trådte i kraft 3. mai 2008 og ble underskrevet av Norge i 2007 og ratifisert 3. juni 2013. Det betyr at staten er forpliktet til å følge det som står i konvensjonen. I konvensjonen tas universell utforming opp på flere steder.

Artikkel 2 Definisjoner, definerer universell utforming: «Med «universell utforming» menes utforming av produkter, omgivelser, programmer og tjenester på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming. «Universell utforming» skal ikke utelukke hjelpemidler for bestemte grupper av mennesker med nedsatt funksjonsevne når det er behov for det.»

Artikkel 4 Generelle forpliktelser, pkt. f), krever at «å iverksette eller fremme forskning på og utvikling av varer, tjenester, utstyr og anlegg som er universelt utformet i samsvar med definisjonen i artikkel 2 i denne konvensjon, og som bør kreve minst mulig tilpassing og lavest mulige kostnader, for å ivareta de spesielle behovene til en person med nedsatt funksjonsevne, å fremme deres tilgjengelighet og bruk, og å fremme universell utforming i utviklingen av standarder og retningslinjer».

I 1997 ble begrepet utdypet ved de syv prinsippene for universell utforming. Disse prinsippene er laget for både å evaluere eksisterende utforming og veilede i designprosessen. De ble utarbeidet av en tverrfaglig gruppe ved Centre of Universal Design ved North Carolina State University i USA i 1997 og har vært en viktig referanse for å utarbeide universelle.

Foto: Nordens välfärdscenter

De syv prinsipperne

Like muligheter for bruk:

Utformingen skal være brukbar og tilgjengelig for personer med ulike ferdigheter.

Fleksibel i bruk:

Utformingen skal tjene et vidt spekter av individuelle preferanser og ferdigheter.

Enkel og intuitiv i bruk:

Utformingen skal være lett å forstå uten hensyn til brukerens erfaring, kunnskap, språkferdigheter eller konsentrasjonsnivå.

Forståelig informasjon:

Utformingen skal kommunisere nødvendig informasjon til brukeren på en effektiv måte, uavhengig av forhold knyttet til omgivelsene eller brukerens sensoriske ferdigheter.

Toleranse for feil:

Utformingen skal minimalisere farer og skader som kan gi ugunstige konsekvenser, eller minimalisere utilsiktede handlinger.

Lav fysisk anstrengelse:

Utformingen skal kunne brukes effektivt og bekvemt med et minimum av besvær.

Størrelse og plass for tilgang og bruk:

Hensiktsmessig størrelse og plass skal muliggjøre tilgang, rekkevidde, betjening og bruk, uavhengig av brukerens kroppsstørrelse, kroppsstilling eller mobilitet.

Universell utforming i arbeidslivet omfatter flere faktorer:

de fysiske rammene rundt arbeidsplassen, som byggverk og tilliggende uteområder, fysiske forhold på arbeidsplassen (interiør, tilgang på heis og handikaptoalett, skrivebord osv.)
digitale verktøy som brukes i arbeidet, som PC, laptop, mobil, talesynteser, programvare som internett og intranett
tilgjengelighet til tjenester som er knyttet til arbeidsplasser, dette spenner over mange faktorer fra styringspolicy, til opplæring og utøvelse av tjenester.

I denne verktøykassen er det fokusert mest på universell utforming av digitale verktøy og behovet for universell utforming av informasjons- og kommunikasjonsteknologi som forutsetning for bedre tilrettelegging av arbeidslivet.

Plikter og rettigheter i arbeidslivet

I de nordiske land regulerer nasjonal lovgivning så vel arbeidsrettslige som arbeidsmiljørelaterte aspekter, samt diskrimineringslovgivning. Det er forskjeller mellom de nordiske landene. Sverige har hatt et av sterkeste rettslige bestemmelsene innen arbeidsrett, i kontrast til Danmark, som tradisjonelt har hatt svakere ansettelsesvern og forpliktelser for arbeidsgivere. Norge har hatt en mellomposisjon. Siden midten av 1990 tallet har antidiskrimineringsbestemmelser kommet i tillegg, spesielt inspirert av EU's rammedirektiv fra 2000 (EF/2000/78) som er innført i alle de tre landene (se også avsnitt om EU lovgivning)

Halvorsen og Hvinden. (2011). Andre lands modeller for å fremme sysselsetting blant personer med nedsatt funksjonsevne. NOVA, Oslo

I tillegg gjelder også EU-direktiv mot diskriminering på arbeidsplasser på grunnlag av blant annet nedsatt funksjonsevne. Også FN-konvensjonen om rettigheter for personer med nedsatt funksjonsevne tar opp retten til arbeid for denne radbyte.

FNs Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne

Artikkel 27: […] Partene skal trygge og fremme virkeliggjøringen av retten til arbeid, også for dem som får nedsatt funksjonsevne mens de er i arbeid, ved å treffe hensiktsmessige tiltak, også i lovs form, blant annet for:

e) å fremme mulighetene for sysselsetting og karriereutvikling for mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidsmarkedet, så vel som hjelp til å finne, skaffe seg, holde på og komme tilbake til et arbeid, […]

i) å sikre at mennesker med nedsatt funksjonsevne får rimelig tilrettelegging på arbeidsplassen, […]