Debatt: Slik kan vi redusere hjemløsheten

Det er uakseptabelt i dagens samfunn at så vel småbarnsfamilier som mange andre grupper mangler fast bolig. Hjemløsheten er ikke et uløselig problem. Med en sterk politisk vilje kan den faktisk reduseres. Det er åpenbart når vi ser oss omkring i Norden. Antallet hjemløse skiller seg mellom landene og gjenspeiler både forskjellene i den langsiktige boligpolitikken og hvordan man møter den akutte hjemløsheten.

Hjemløshet er et brennende spørsmål i våre rike nordiske land. I dag utgir Nordens velferdssenter rapporten Hemlöshet i Norden. Samtidig diskuteres spørsmålet om hjemløshet på en konferanse arrangert av det danske presidentskapet i det nordiske samarbeidet.

Det kan synes som en gåte at vi ennå ikke har klart å løse dette historiske problemet. De nordiske landene har ratifisert en serie dokumenter som erklærer at bolig er en grunnleggende menneskerett.

Tre forslag

Når vi analyserer både de nordiske og europeiske erfaringene, ser vi særlig tre forhold som kan hindre eller redusere hjemløshet og utestenging fra boligmarkedet.

For det første: Boligbygging som tilsvarer befolkningsøkningen, boliger som er tilgjengelige for alle, og en sterk generell sosialpolitikk.

Dette er grunnleggende Finnes det ikke boliger til hele befolkningen i et land, blir noen uvegerlig stående uten. Er ikke boligene tilgjengelige for alle og ses som en rettighet, blir de fattigste stilt utenfor. Så lenge det forekommer boligmangel, vil vi fortsette å ha alle boligalternativene ved siden av det ordinære boligmarkedet, for eksempel herberger og akuttboliger, selv om systemene er dyre og risikerer at mennesker blir boende permanent under usikre forhold. Jo lenger man har vært hjemløs, desto vanskeligere er det å komme inn på boligmarkedet.

En sterk bolig- og sosialpolitikk er derfor sannsynligvis det viktigste middelet for å få bukt med hjemløsheten. Mye av dagens hjemløshet ville forsvinne hvis boligbyggingen kunne tilfredsstille forskjellige preferanser og lommebøker, uten å skape segregerte bomiljøer.

For det andre: Langsiktige statlige og kommunale strategier for å bekjempe hjemløshet og utestenging fra boligmarkedet.

Slike strategier har vist seg å være effektive. Ifølge en sammenligning av nasjonale strategier i Norge, Danmark, Sverige og Finland er langsiktigheten i strategiarbeidet viktig. Hvis vi sammenligner måter å regne hjemløshet i Norden på, ligger andelen hjemløse i Norge lavest i 2020. Finland utmerker seg ved, som et av få land i EU, å ha klart å redusere hjemløshetstallene mye. Dette kan delvis forklares med forskjeller i landenes økonomiske situasjon, omfanget av mottaket av flyktninger, urbaniseringsmønster og en serie andre forhold. Men det kan ikke ses bort fra at kontinuiteten har betydning.

Det som er karakteristisk for Norge og Finland, er nemlig at landene har hatt et høyt og stabilt nivå på boligbyggingen, langsiktige nasjonale strategier for å håndtere hjemløsheten og strategier basert på metoder med vitenskapelig støtte. Også Sverige og Danmark har hatt hjemløshetsstrategier, men de har vært av kortere varighet.

For det tredje: Et tiltakssystem som har vitenskapelig støtte eller bygger på utprøvd praksis, er ytterligere en forutsetning for å få bukt med hjemløshet og utestenging fra boligmarkedet.

Preventive tiltak er avgjørende for å hindre hjemløshet og utestenging. Evalueringer av en serie forsøksvirksomheter i Norden siden tusenårsskiftet viser at de har klart å hindre hjemløshet.

Det kan for eksempel handle om å styrke arbeidet med å forebygge utkastelser, slik at mennesker ikke blir hjemløse. Det kan handle om å hjelpe til med gjeldssaneringer som gjør det enklere å komme inn på boligmarkedet. Også lokale «Bolig først»-forsøk har gitt positive resultater, der tanken er at en egen bolig er en forutsetning for at hjemløse skal kunne ta tak i sine andre problemer.

Det holder altså ikke med generelle velferdsløsninger. Gruppen hjemløse eller med utrygge boforhold er ikke homogen. Kjønn, klasse, etnisitet, alder, helse og tilgang til sosiale nettverk har også betydning for hjelpesystemenes orientering.

I takt med at leve- og boligstandarden for de fleste har økt, har også synet på hvem som skal regnes som hjemløse, blitt utvidet. Barna til hjemløse foreldre er blitt synlige på en annen måte enn tidligere, og ungdommer og nyankomne flyktninger er kommet til. Vi har også nye grupper som slett ikke er registrert. Det kan dreie seg om papirløse, personer som har fått avslag på asylsøknader og fattige EU-borgere som midlertidig lever som hjemløse her.

Den siste tiden har vold i nære relasjoner blitt pekt på som en årsak til hjemløshet. Det handler da om kvinner, eller kvinner og barn, som har måttet flykte fra hjem som er blitt et stadig mer usikkert sted.

Hvis Norden skal bli verdens mest sosialt bærekraftige og integrerte region i 2030, står vi overfor store utfordringer. Men hvis våre land følger disse tre forslagene, kan vi redusere hjemløsheten. Vi må bygge boliger for alle. Vi må legge velferdsforskningen til grunn og forme samfunnsmiljøer uten å skape segregering og utenforskap.

Vi må utvikle et mer rettferdig og bærekraftig samfunn som inkluderer de mest utsatte. Det kreves en langsiktig politikk for å oppfylle alles rett til bolig og et verdig liv. Vi må våge å tenke stort.

Eva Franzén, direktør Nordens velferdssenter

Hans Swärd, professor Lunds universitet, Sverige