Fra tall til handling – Oslo kommunes overdoseforebyggende arbeid

Når folk tenker på en person som tar overdose og dør av et inntak av narkotika, vil de fleste tenke på den klassiske slitne heroinbrukeren som ofte kan observeres i bybildet. Ifølge FHIs tall ser vi at andre opioider, som legemidlene morfin, kodein og oxycodon, står for 24 prosent av dødsfallene, metadon står for 22 prosent, mens heroin «kun» er knyttet til 20 prosent av overdosedødsfallene. I 2015 publiserte FHI en rapport om sosioøkonomisk status hos de som døde av overdose i Norge i perioden 2003-2009 (2). Rapporten konkluderte med at det ikke kun var de etablerte sprøytebrukerne som døde, men også mennesker som tilsynelatende kan betraktes som velfungerende, og dermed mer «vellykkede», men som har en avhengighet som potensielt kan ta livet av dem .

For å forebygge overdoser, er det nødvendig at det offentlige på «bakkenivå» klarer å tilegne seg den nye kunnskapen, og omsette dette i praktisk handling. I Norge har vi flere svært dyktige rusforskere, som Linn Gjersing fra Folkehelseinstituttet og Thomas Clausen fra SERAF, som formidler disse funnene gjennom flere kanaler. Samtidig er det stor forskjell på å få presentert statistikk på en konferanse og praktisk ansikt-til-ansikt-arbeid med risikogruppen. Hvordan skal førstelinjetjenesten tilpasse seg den nye utviklingen i overdoserelaterte dødsfall?

Forbedring av hjelpetiltakene

Oslo kommune lanserte nylig en standard for overdosearbeid i bydelene. Kommunen er organisert med 15 bydeler som skal ha ansvaret for oppfølging av personer med narkotikautfordringer. En systematisk gjennomgang av alle overdosedødsfall i Oslo i perioden 2006 til 2008, avdekket flere kjennetegn ved livssituasjonen til de avdøde. Et viktig funn i denne sammenhengen, er at de fleste som døde av overdose i Oslo, hadde kontakt med flere ulike instanser i tiltaksapparatet kort tid i forkant av dødsfallet. Med andre ord bør forbedring av hjelpetiltakene være et prioritert område for å redusere overdosetallene (3).

Selv om noen overdoser kan komme overraskende, har det offentlige i mange tilfeller en mulighet til å fange opp faresignalene. En forutsetning for handling er kjennskap til disse signalene, rutiner for håndtering, og tid til å gjenkjenne dem. Oslo kommune har derfor, i sin standard for overdoseforebyggende arbeid, lagt stor vekt på at de ansatte som jobber med gruppen skal lytte til brukerne og dermed få nye innfallsvinkler til hvordan man kan jobbe for å forebygge overdoser. Rusbrukerne skal få bedre og økt livskvalitet gjennom muligheten til å fortelle om sin livssituasjon og sine utfordringer. Ved å la vedkommende selv reflektere over hva som gir økt livskvalitet, kan brukeren involveres i det forebyggende arbeidet. Brukermedvirkning blir også fremhevet som viktig i en evaluering av den nasjonale overdosesatsningen (4).

Oppdatert kunnskap og tillitt

Et nødvendig utgangspunkt for dette arbeidet, er at personene som jobber med rusbrukerne har oppdatert kunnskap, både om de negative konsekvensene ved rusbruk, men også om hvilke kjennetegn og risikofaktorer de skal se etter i møte med brukerne. Det er også viktig at de som jobber med brukerne opparbeider tillit, da mange i målgruppen har lite tillitt til det offentlige (5). En viktig forutsetning for en videreutvikling av arbeidet, er at erfaringer fra førstelinjearbeiderne systematiseres og evalueres. Overdosearbeid handler ikke bare om å telle antall personen som dør av rusbrukeren, nasjonale satsninger, LAR-behandling og tiltak som trygge brukerrom. Det handler også om mennesker som møter hverandre. Oslo har startet et spennende arbeid med å sette fokus på disse møtene, og jeg håper og tror at erfaringene vil kunne bidra til en bedre forståelse av lokalt overdoseforebyggende arbeid.