En stabil ramme rundt livet

Tidligere ble rusmisbrukere i Stavanger kommune tilfeldig plassert på sykehjemmet nærmest bosted når de utviklet behov for døgnkontinuerlig pleie. Dette skapte ofte konfliktfulle situasjoner, fordi disse pasienter skilte seg ut fra andre beboerne, og fordi rusbruken var vanskelig å akseptere for personalet. Derfor ble det i 2006 opprettet en egen avdeling for rusbrukerne på det største kommunale sykehjemmet. Målsettingen var at brukergruppen skulle møte den nødvendige kompetansen og samtidig oppleve sosialtilhørighet.

Rusavdelingen i Stavanger er et lavterskeltilbud og krever ikke rusfrihet. Tilbudet fungerer som et ”Wet House”, et oppholdssted for kroniske alkoholikere. Hensikten er ikke avrusning men heller å tilby en stabil ramme rundt livet og å sørge for mindre skadelig drikking. Rusavdelingen i Stavanger er imidlertid ikke begrenset på alkoholiker men omfatter alle sorter rusmisbruk.

I begynnelsen omfattet avdelingen åtte senger, men på grunn av behovet i kommunen ble den senere utvidet til 17 senger. De fleste beboer er menn, og alderen ligger mellom 40 og 75 år. Hovedparten av pasientene har hatt flere tiår med alkoholmisbruk med de typiske følgesykdommer som dårlig gangfunksjon og kognitiv svikt. Vanlig grunn for innleggelse er sviktende egenomsorg og tap av boevne. Avdelingens behandlingstilbud sikter på en fysisk og psykisk stabilisering, og vi ser ofte at regelmessige måltider forbedrer både pasientens kroppslige og mentale helsetilstand i løpet av bare noen få uker. I tillegg erfarer mange pasienter for første gang på mange år omsorg og trygghet.

Avdelingens bemanning er den samme som på resten av huset. Vi har utelukkende personal med bakgrunn i somatisk sykepleie, men som ønsker å jobbe med denne brukergruppen. Det er en forutsetning at man aksepterer brukernes livsstil og atferd. Pasientens autonomi skal opprettholdes og styrkes så langt som mulig. I løpet av de siste årene har vi lært oss at det viktigste redskapet i omgang med pasientene er evnen til å inngå kompromisser. Det nytter lite med regler og prinsipper, men en pragmatisk tilnærming er vanligvis den beste måten å unngå konflikter.

De to største utfrodringer i avdelingen er på den ene siden aggresjon og på den andre siden tiltaksløshet. Aggresjon oppstår vanligvis i forbindelse med rus, og da er det ofte enkelte pasienter som er problematiske i en viss periode. Ved behov kan vi tilkalle politiet, men som oftest klarer man å løse konflikten innenfor avdelingen. Tiltaksløshet er en konstant utfordring, og mye av miljøarbeidet sikter på å tilby aktiviteter for hele gruppen eller for enkelte pasienter. På grunn av rus eller bakrus er det vanskelig å planlegge gjøremål i denne brukergruppen. Vi har derfor lært oss å tilby aktiviteter som handleturer eller utflukter, og så gjelder det ”de som er med er med”.

Avdelingens beliggenhet innfor et vanlig sykehjem som igjen ligger innenfor et vanlig boområde med eneboliger, skole og barnehagen vakte først noen bekymringer. Men det har nesten ikke forekommet noen tilfeller av bråk, tyveri eller hærverk. I tillegg har vi vært påpasselig at det ikke etablerer seg et langermiljø rundt sykehjemmet. Tilbudet er dermed et velfungerende ledd i rusomsorgen, både for brukerne og for kommunens helsesystem.

Vi har imidlertid erfart at de aller fleste personer som kommer til oss vil trenge en stabil ramme og døgnkontinuerlig tilsyn livet ut. Men et sykehjem representerer det høyeste omsorgsnivå, og dermed mer enn noen pasienter trenger. For å imøtekomme et økende antall pleietrengende rusmisbrukere bør man derfor bygge opp et mer diversifisert tilbud med både langtids- og korttidsplasser på forskjellige omsorgsnivåer og i tett samarbeid med rusomsorgen for øvrig.

Corinna Vossius, PhD

Rune Skjæveland

Stokka sykehjem, Utviklingssykehjem for Sør-Rogaland, Stavanger