Normalisering av cannabis – hva bør være forskernes rolle?

Flere studier og medieoppslag har det siste året vist at cannabisbruken blant unge har økt. Blant annet viste studien Ung i Oslo at 38 prosent av guttene og 23 prosent av jentene som går siste året på videregående skole har prøvd cannabis. Samme tall for 2015 var 30 og 20 prosent.

En rekke samfunnsdebattanter og politi har hevdet at økningen skyldes en normalisering som følge av debatten om rusreform . Mye av budskapet til siden som ønsker en slik reform, har handlet om å avmystifisere cannabis. Det er ikke slik som vi lærte på ungdomskolen; Et trekk med hasj er ikke en direktevei inn i heroinhelvete. Når Norsk narkotikapolitiforening sier at «ungdom ser på cannabisbruk som mindre farlig enn hva de gjorde for få år siden» er ikke dette overraskende. Ungdom har nok et mer nyansert bilde av den faktiske risikoen.

Utfordringen ligger å formidle et komplisert budskap. Om små mengder alkohol under svangerskapet er farlig for fosteret er tvilsomt. Snus er ganske ufarlig sammenlignet med sigaretter. Likevel vil ikke myndighetene kommunisere dette på en tydelig måte, da det kan være en frykt for at enkelte ikke vil klare å håndtere et så komplisert budskap. Derfor har også helsemyndighetene i Norge vegret seg for å ha en offisiell grense for «trygt» ukentlig alkoholkonsum, slik flere andre land opererer med.

At cannabis er mindre farlig enn alkohol (forutsatt at man ikke har uforløste diagnoser og et relativt beskjedent og kontrollert bruk), er vanskelig å kommunisere uten å fremstille rusmiddelet som ufarlig. At cannabis er mindre skadelig enn alkohol, er ikke fordi cannabis er ufarlig, men fordi alkohol er et veldig skadelig rusmiddel – både på individ og samfunnsnivå.

Debatten raser i media

Mens debatten raser i media, opplever jeg at mange forskere og eksperter forholder seg tause. Mens narkotikadebatten tidligere var preget av personlige historier og erfaringer, vises det nå ofte til studier av ulik kvalitet og relevans. Innen det medisinske forskningsfeltet har flere gått ut og snakket om farene ved cannabis, mens samfunnsvitere heller velger å vektlegge skader som kan oppstå som en følge av kriminalisering, stigma og sosiale konsekvenser. Nettopp fordi det ikke er svart-hvitt, er det vanskelig å si noe tydelig om et så stort og komplisert felt som cannabis. Hvor farlig er det egentlig? Hvem er det farlig for? Hvorfor er det eventuelt farlig?

I kronikker, debattinnlegg og medieoppslag er hovedmålet å få frem et spisset budskap. Dette formatet passer dårlig med forskning som ofte vil ta forbehold, presisere og nyansere. Dette gjør at media heller ønsker grupper eller personer med et klarere budskap. Enten burde cannabis være lovlig, eller så burde det være forbudt. I Norge er det hovedsakelig et fåtalls personer som blir intervjuet til disse nyhetssakene og som deltar aktivt i debatten, og felles for disse er at de i stor grad er knyttet til politiske interesseorganisasjoner.

Forskere påvirker i større grad gjennom rapporter, artikler og evalueringer. Disse er rettet mot helsebyråkrater, offentlige myndigheter og andre forskere. Ungdom og folk flest får ikke informasjonen sin gjennom disse kanalene, men gjennom media og venner. I en hverdag med publiseringspoeng og søknader om forskningsmidler, gir kanskje ikke deltagelse i samfunnsdebatten den anerkjennelsen det fortjener. Samtidig ser vi en demokratisering av kunnskap ved at forskning blir mer tilgjengelig, noe som kan forsterkes med flere open access tidsskrift.

Jeg mener det derfor er nødvendig at forskere blir mer bevisst på å kommunisere fag- og metodekunnskapene sine til et mer generelt publikum. Dette vil kreve både tid og innsats, og sannsynligvis kreve at forskerne går ut av komfortsonen og tenker nytt rundt kommunikasjon. Debatten om rusreform vil ikke forsvinne med det første og vi trenger faglig sterke stemmer som sikrer og hever kvaliteten.