Kronikk: Fra opptur til nedtur – fra SIRUS til FHI

2010 var et jubileumsår for SIRUS. Da var det 50 år siden instituttet ble opprettet, og det var fest og feiring. Vi hadde mye å glede oss over; instituttet hadde gode økonomiske vilkår, stor forskningsmessig frihet, høy vitenskapelig produktivitet og et godt omdømme – også internasjonalt. Seks år senere var det slutt. Da ble SIRUS avviklet som eget forskningsinstitutt og innlemmet i FHI.

Oppturen

Jeg begynte som forsker ved SIRUS i 2004. I årene som fulgte, skjedde det mange positive endringer ved instituttet. Forskerstaben, som favnet drøyt 30 ansatte, ble delt inn i mindre grupper med hver sin forskningsleder. I gruppene la vi fram og diskuterte hverandres forskning og uferdige utkast til publikasjoner. Det fremmet både trivsel og produktivitet.
SIRUS’ forskningsprofil endret seg også – fra å ha en sterk kvantitativ dominans til å favne stadig mer kvalitativ forskning. Fokus ble utvidet og vårt samfunnsvitenskapelige fundament ble styrket, blant annet med studier som ga verdifull innsikt i “historiene bak tallene”.

Videre ansatte SIRUS en informasjonsleder, som sørget for å gjøre forskningen vår bedre kjent for allmenheten. Mange publikasjoner fra SIRUS-forskere fikk store oppslag i media, og ble gjenstand for offentlig debatt. Dessuten arrangerte vi jevnlig seminarer om rusrelaterte tema, som var åpne for alle, og som tiltrakk seg et bredt og broket publikum.

Nedturen

Da SIRUS ble innlemmet i FHI, ble bånd brutt og strukturer oppløst. SIRUS-forskerne ble splittet og fordelt på to separate avdelinger, som ble plassert fysisk adskilt fra hverandre. Samtidig måtte vi forholde oss til et stort og uoversiktlig internt byråkrati. Under FHI’s direktør er det sjefer på tre ulike nivåer, og muligheten for påvirkning og medbestemmelse er tilsvarende begrenset.

Det var omlag 1 400 ansatte ved FHI da SIRUS kom dit, og som samfunnsforskere utgjør vi en liten minoritet i et miljø med sterk biomedisinsk dominans. Kartlegging av rusmiddelbruk i befolkningen, f.eks. ESPAD, går nå under betegnelsen “helseanalyse”, og de tidligere SIRUS-forskere inngår i en større organisatorisk enhet som heter “Område for fysisk og psykisk helse”.

Ord som “rusmidler”, “alkohol” eller “narkotika” finnes ikke på åpningssiden til FHI. Forskningen vår er skjult under benevnelsen “Miljø og levevaner”, men en samlet oversikt over publikasjonene våre finnes ikke noe sted. FHI har heller ingen tradisjon for aktiv, utadrettet forskningsformidling. Den samfunnsvitenskapelige rusmiddelforskningen er usynliggjort, og stillheten har senket seg.

En sak har imidlertid skapt mye uro, og vært gjenstand for oppslag i media. Den dreier seg om skadereduksjon på tobakksfeltet – et tema som flere tidligere SIRUS-forskere har vært opptatt av. Hvis røykere som sitter fast i sin avhengighet, forlater sigarettene til fordel for mindre skadelige tobakksprodukter, så vil det spare mange liv og bidra til bedre helse (Gartner et al 2007, Levy et al 2017). Dette perspektivet har møtt sterk motstand fra ledelsen ved FHI. Forskerne har følt seg overkjørt, og saken har aktualisert spørsmål om forskningens frihet og uavhengighet , se her  og her.

I motsetning til SIRUS, har FHI dessuten en problematisk dobbeltrolle; Instituttet skal både produsere forskning og gi råd til myndighetene og befolkningen om helserelaterte spørsmål. Men hvem skal utforme disse rådene, og på hvilket grunnlag? Er det, for eksempel, akseptabelt at FHI anbefaler gravide å holde seg helt unna alkohol når dette rådet mangler empirisk basis? Hvordan skal vi forskere forholde oss, når instituttets anbefalinger bygger mer på ideologi enn på forskningsbasert kunnskap? Og videre; hva skjer med forskningens troverdighet når rollene som forsker og rådgiver blandes?

Framtiden

SIRUS-miljøet har tapt mye på å bli innlemmet i FHI, og jeg er bekymret på vegne av den samfunnsvitenskapelige rusmiddelforskningen i Norge. Den økonomiske situasjonen ved FHI er utrygg, budsjettene blir lavere for hvert år som går.
I økende grad stiller FHI krav til forskerne om ekstern finansiering. Konkurransen er tøff, mer enn 90 prosent av alle søknader til Norges Forskningsråd blir avslått. For tidligere SIRUS-forskere er det få andre potensielle finansieringskilder, og ingen programmer under Forskningsrådet er forbeholdt rusmiddelforskning.

Hvis mulighetene for finansering ikke bedres, er det en fare for at tidligere SIRUS-forskere beveger seg bort fra den samfunnsvitenskapelige rusmiddelforskningen – enten til andre forskningsfelt, eller til rusmiddelforskning som er mer helsefaglig orientert.

Alt i alt ble 33 fagfolk (forskere, stipendiater og forskningsassistenter) overført fra SIRUS til FHI i 2016. Nå er antallet nede i 23. Noen har sagt opp med sluttpakke, noen er blitt pensjonister, og noen har fått jobb andre steder. Fordi så mange har sluttet, er det nå bare en avdeling med tidligere SIRUS-forskere ved FHI. Om ikke annet, så gir det forhåpentligvis bedre muligheter for å samordne virksomheten.

Selv har jeg forlatt FHI til fordel for forskningsavdelingen ved Kriminalomsorgens Høgskole. Men jeg har et kjærlighetsforhold til rusfeltet, og har beholdt en liten bistilling ved FHI. Dessuten er rus, kriminalitet og fengselsliv vevet tett sammen, og på dette området er det nok forskningsoppgaver å gripe fatt i.