Fra skadereduksjon til tobakksfritt samfunn

Tobak

Publicerad 7 maj 2013

I løpet av noen tiår har røyking gått fra å være «normalt» til å være «ut». Samtidig har tobakkspolitikken endret seg kraftig. Gunnar Sæbø har studert hvordan synet på røyking og begrunnelser for tiltak har skiftet i norsk tobakkspolitikk fra 1960-tallet og fram til i dag.

For cirka 50 år siden fastslo forskerne at røyking var den viktigste årsaken til den økende utbredelsen av lungekreft. Norske politikere og helsemyndigheter reagerte raskt på denne nedslående nyheten. De gikk umiddelbart i gang med å utvikle et omfattende program for å forhindre helseskader av tobakksbruk. På denne tiden røyket over halvparten av befolkningen, og røyking ble derfor ansett som vanlig. Mange betraktet riktignok røyking som en uvane, men visste at det kunne være vanskelig å slutte fordi nikotinen i sigarettene var vanedannende. Nå ble det om å gjøre å få folk til å røyke mindre og helst slutte helt! Man visste imidlertid ikke så mye om hva som skulle til for å påvirke røykerne og ønsket heller ikke å provosere unødig, men snarere få røykerne til å gjøre egne fornuftige valg. For å understreke alvoret ble det, etter lengre tids utredning og diskusjon, vedtatt å øke prisene på røyk, å kreve helseadvarsler på røykpakkene og forby reklame for røykeprodukter. Ingen var for alvor mot denne statlige tiltakspakken da den ble vedtatt i 1973, heller ikke de som produserte sigaretter. Den ble også en viktig inspirasjon for andre lands tobakkspolitikk ved at Verdens helseorganisasjon (WHO) gjorde den til sin.

Større hensyn til ikke-røykerne

På midten av 1980-tallet fant forskerne ut at det også kunne være helseskadelig å være i nærheten av røykere selv om man ikke røykte selv. Med dette kom begrepet om «passiv røyking» for alvor på den helsepolitiske dagsordenen. Samtidig ble nikotingiften oppgradert fra å være «vanedannende» til «avhengighetsskapende». Røyking ble dermed ansett som enda farligere enn før, og reguleringen av røyking måtte strammes til. Særlig ble det viktig å ta større hensyn til ikke-røykerne. Siden slutten av 1980-tallet har det derfor gradvis blitt færre steder hvor det er lov å røyke. Samtidig har det hele tiden vært viktig å oppfordre røykerne til å slutte. Det har vært flere holdningskampanjer hvor stadig sterkere virkemidler har vært tatt i bruk. Man har også i større grad utnyttet sigarettpakken til å informere om mulige helseskader ved røyking.

Dagens røykergruppe er mindre enn halvparten så stor som på 1960-tallet. De fleste er fornøyd med denne utviklingen, og røykfrie miljøer er verdsatt også av mange røykere. Tobakksprodusentene har imidlertid motarbeidet utviklingen kraftig og bruker nå alle mulige midler for å holde på røykekundene sine. Tobakksindustriens rykte fikk et kraftig skudd for baugen midt på 1990-tallet, da en rekke bedriftsinterne konfidensielle dokumenter ble publisert. Disse avdekket omfattende bruk av svært kyniske arbeidsmetoder – som tilbakeholdelse av informasjon, utspekulerte reklametriks og betaling av forskere, presse og politikere for å bagatellisere helseskadene ved tobakksbruk.

Mot et tobakksfritt samfunn

Mens ambisjonen på 1960-tallet var å redusere helseskadene ved røyking, går målet med dagens tobakkspolitikk i retning av å få slutt på all bruk av tobakk. Normen i dag er røykfrihet. Dette innebærer at røyking aktivt søkes definert som uønsket atferd og at tobakksproduktene gjøres dyrere og vanskeligere tilgjengelig. Blant virkemidlene som er tatt i bruk for å oppnå dette er forbud mot å utstille røyk og snus i butikkene, vedtatt etter forslag fra helsemyndighetene i 2009. Ideen var å forhindre at unge begynner med tobakk fordi de ser reklamen på pakkene. Det var også viktig å motvirke at røykere som ønsker å slutte skal få lyst på røyk ved se pakkene. Ellers var ikke hensynet til røykerne framme i helsemyndighetenes begrunnelse, som snarere brukte mye plass på juridiske avklaringer rundet tiltaket. Både befolkningen og politikerne var delt i synet på om dette var et riktig tiltak å gjennomføre. Enkelte helsepolitikere mente at tiltaket smakte av symbolpolitikk så tett etter innføringen av et mye omdiskutert forbud mot å røyke på serveringssteder i 2004. Tobakksprodusentene produserte også kraftig og gikk til rettssak mot den norske staten (som de tapte), fordi de mente det manglet bevis for at tiltaket ville virke slik som helsemyndighetene hevdet.

Dette viser hvordan tobakkspolitikken har gått fra å være konsensusbasert på 1960-tallet til å være konfliktorientert i skjæringspunktet mellom helseinteresser og industriinteresser i dag. Mens det på 1960-tallet var viktigst å redusere de røykerelaterte skadene, er det i dag om å gjøre å bidra til et tobakksfritt samfunn. Selv om det fortsatt er et viktig helsepolitisk mål å stimulere røykere til å slutte, er det også viktig å bekjempe tobakksindustriens arbeidsmetoder med informasjon, juridiske restriksjoner og en politikk som i størst mulig grad bidrar til å usynliggjøre tobakksprodukter og tobakksbruk.

Gunnar Sæbø, forsker, Statens institutt for rusmiddelforskning (SIRUS)

 

Detta är ett sammandrag av Gunnar Sæbøs artikel The regulation of smoking and smokers in Norway 19642010, publicerad i den nordiska antologin A Welfare Policy Patchwork – Negotiating the Public Good in Times of Transition.

 

 

 

FacebookXLinkedInEmailPrint