Får mennesker med utviklingshemming og som misbruker alkohol og narkotika den rusbehandlingen de trenger?

Mennesker med psykisk utviklingshemming drikker mindre alkohol og bruker mindre narkotika enn resten av befolkningen. De utviklingshemmede som risikerer problemer med alkohol og narkotika er de som har lettere grad av utviklingshemming og som lever uten omfattende omsorgstjenester.

Selv om risikoen øker med økt selvstendighet finner vi ikke forskning som peker ut utviklingshemmede som en gruppe som er særlig utsatt for rusmiddelmisbruk.

Særlig sårbarhet for rusmidler

Hvis mennesker som har lettere grad av utviklingshemming eller er i grenseland for å få diagnosen først begynner å bruke alkohol og narkotika har de imidlertid lettere enn befolkingen for øvrig for å få indremedisinske, psykiatriske, mellom-menneskelige problemer og for å bli sosialt marginalisert.

Eksempler på problemer som alkohol- og narkotikabruk kan forsterke, er at de ikke klarer å holde på boligen sin eller å styre økonomien, at de utvikler psykiske problemer og at de føler seg ensomme. Som en følge av ensomheten er de ekstra utsatt for seksuelt misbruk eller ved at de lures av normalt-fungerende venner til å begå straffbare handlinger.

Det dreier seg sjelden om avhengighet av rusmidler i medisinsk forstand, men problemene er ofte så sammensatte og alvorlige at de likevel gir rett til tverrfaglig spesialisert rusbehandling i henhold til norsk lov. Mange er imidlertid ukjent for det tjenesteapparatet som best kan hjelpe dem.

I Norge er en diagnose det som utløser hjelp fra primær- eller spesialisttjenester. Mange utviklingshemmede ønsker likevel ikke å få diagnosen, da de ofte har problemer med å kjenne seg igjen i beskrivelsene av den. Mange opplever dessuten at diagnosen gir lav status og at den fører til innskrenkning av personlig frihet. Derfor unndrar de seg ofte hjelp av den typen som kan innebære at de får diagnosen.  Dette reduserer helsemyndighetenes mulighet til å kartlegge omfanget av alkohol – og narkotikarelaterte problemer blant utviklingshemmede. Problemene forblir ukjente.  

Dagens «løsninger»

«Løsningen» på de problemene som vi har beskrevet for dem det gjelder, er ofte at de kommer i fengsel, eller blir tvangsinnlagt i psykiatrisk institusjon. Først da blir som regel kommunalt hjelpeapparat bedt om å finne adekvate hjelpetilbud.

Fagfolk kan likevel se de beskrevne problemene som utslag av andre forhold enn alkohol og narkotikabruk.  Dermed kan en viktig del av hjelpebehovet bli oversett. Vi vet pr i dag lite om antallet utviklingshemmede som mottar tilbud fra det som i Norge kalles tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSF), og som gjennomføres av tverrprofesjonelle spesialist-team.  

Kognitiv fungering kartlegges ikke under gjennomføring av rusbehandling. I den grad mennesker med kognitive vansker i det hele tatt fanges opp av TSF, skjer det mest sannsynlig i form av akutt behandling eller avbrutt langtidsbehandling.
Kognitive vansker er internasjonalt sett en av hovedgrunnene til at terapeutisk rettet rusbehandling blir avbrutt tidligere enn planlagt.

Strategier for å hindre problemene 

Rutinemessig screening av kognitiv funksjon av personer som i framtiden kommer i kontakt med rusbehandlingen vil være nyttig. Ved positiv screening er det viktig at personen får videre utredning og adekvat behandling. Et forskningsarbeid for å kartlegge hvor stort problemet er pr i dag er også nødvendig.

Tjenestene må rettes inn på at eksperter samhandler, både på tvers av tjenestenivåer og kompetanseområder, og juridiske rammer må brukes kreativt. Intervensjoner rettet mot bruk av alkohol og narkotika må dessuten tilpasses de utviklingshemmedes kognitive funksjonsnivå.  

Norske tiltak som har lykkes, og som er i tråd med internasjonale kunnskapsoversikter, er botilbud med oppfølging fra kommunen i samarbeid med andre instanser. Her ivaretas primær bistand av mennesker med særlig kompetanse på utviklingshemming og tilleggskompetanse innen rus og psykisk helse. 

Anne Juberg
Institutt for sosialt arbeid
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Monica Røstad
Institutt for psykisk helse
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet

Erik Søndenaa
Institutt for psykisk helse
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
St. Olavs Hospital, Divisjon Psykisk Helsevern, avdeling Brøset
RKBU