Behandlingsinstitusjoner kan fungere som sosial treningsarena for et rusfritt liv

Subjektive beskrivelser av hvordan mennesker med avhengighetsproblematikk over tid gjør gjennomgripende endringer, gir kunnskap om forhold som virker inn på og hemmer eller forsterker disse prosessene. Dette inngår som et viktig kunnskapsgrunnlag for en bedre tilrettelegging og organisering av behandlingssystemet tilpasset brukerne og med spesielt fokus på samfunnsdeltakelse.

Det sosiale aspektet

Vi vet at sosiale aspekter er vesentlige når mennesker gjør gjennomgripende endringer i et hverdagsliv som er preget av rusmiddelbruk, og vi vet at risiko for tilbakefall er stor. Vi kjenner til mange involverte faktorer, men trenger mer kunnskap om den sosiale dynamikken som ligger til grunn for disse endringsprosessene.

Innenfor sosiologisk teori snakker man om at våre forestillinger om muligheter, evner og egenskaper, er inkorporerte og blitt en automatisert kroppsliggjort del av hvem vi er. Dette referere til vår habitus, som er et begrep utviklet av Pierre Bourdieu. Hvordan vi oppfatter, bedømmer og handler i verden, står i et relasjonelt forhold til den sosiale verden som omgir oss, og hva som står på spill der. I samspill med omgivelsene, de objektive betingelsene og de levde erfaringene, og vår subjektive fortolkning av disse, gir vi våre livsmønster særpreg og mening.

Mennesker som har levd over lang tid med et livsmønster som har vært sentrert rundt rusmiddelbruk har en habitus som er tilpasset et rus-relatert livsmønster. Å endre sitt livsmønster innebærer en endring av habitus og samspillet med omgivelsene. En oppstart på denne prosessen kan være involvering i et behandlingsopplegg.

I denne artikkelen utforsket vi den subjektive erfaringen med (1) involvering i behandlingsopplegget, (2) å forlate behandlingsinstitusjonen, og (3) hverdagslivet i tidlig fase etter behandling.

Involvering i behandling

I intervjuene var det mange som sa ting som «du må lære å leve på nytt (mann, 26 år)». Sitatene sier noe om deltakerens erfaring av at det å gjøre gjennomgripende endringer i hverdagslivet oppleves som å måtte lære å leve på nytt.

Involvering i et behandlingsopplegg gir mulighet til å trene på og relatere seg til en hverdagspraksis som ikke har rusmiddelbruk som kjerne for handling og praksis. Mange av deltakerne beskrev betydningen av å etablere nye hverdagsrutiner og rytme som svært viktig. Dog problematiserte deltakerne kontrasten mellom det å være i behandling og tilværelsen etterpå. De gav uttrykk for at rusfri hverdag i institusjonsbehandling har liten overføringsverdi til hverdagslivet etterpå, og risiko for å gå inn i den tidligere velkjente og kroppsliggjorte rus-relaterte tilværelsen er stor.

Inn i det ukjente

Forstått med begrepet habitus kan dette forklares med at den praktiske sans for hvordan man skal orienterer seg i en tilværelse som ikke er rus-relater er ukjent og tar tid å etablere. For en habitus som er tilpasset et rus-relatert hverdagsliv, er det som å tre inn i «ukjent land» når en tilværelse uten rus skal etableres.

Å være i «ukjent land» gir gjerne en opplevelse av å være malplassert og forvirret, ensom og ubrukelig, og det er risiko for å miste følelsen av identitet og mening. Gjennom hardt arbeid, god sosial støtte, tålmodighet og tid blir en rusfri tilværelse mer og mer håndgripelig og velkjent. Identitet og mening vokser frem gradvis gjennom handling og praksis i relasjon til omgivelsene. Bill (32) forteller hvordan tilfriskningsprosessen erfartes for ham:

Bill: […] ja – mer og mer merker jeg det, det er en ting som bare blir…akkurat som jeg føler at identiteten kommer mer og mer tilbake. desto lenger jeg har vært i den jobben jeg har, desto lenger jeg er med de vennen jeg er med, desto mer føle jeg at jeg begynne å bli meg selv igjen, bli en person som jeg kan like. Det lærer du ikke i behandling, det lære du egentlig etter behandling føler jeg. I behandling får du en slags identitet der også, men den forsvinner, når du kommer ut derfra, for då er du ikke med de folkå lenger, du gjør ikke de tingene lenger, då har du et annet liv, så då må du finne den identiteten, og det går nokså greit for meg, men de første månedene forsto jeg ingenting.

Intervjuer: så det merke du er at det er en sånn gradvis prosess da?

Bill: ja…ja, det kommer ikke bare dettende inn på deg, det gjør ikke det. du må likesom gjøre ting, du kan ikke bare sitt å vente på det heller. Du må ha handling, du må jobbe deg inne i det..

Overgangen en utfordring

Å velg institusjonsbehandling kan utgjøre et brudd med en rus-relatert tilværelse. Men det ligger store utfordringen i fasen etter behandling. I denne overgangen er det viktig å ha sosial støtte både fra behandlingssystemet, kommunale tjenester, men også bruker-nettverk, venner og familie. Behandling må også legge til rette for sosial trening på autentiske hverdagslivssituasjoner.

Kunnskap om endringsprosesser gjennom fokus på hverdagsliv, sosiale nettverk og arenaer, tjenester og annen støtte, slik brukeren selv erfarer det, muliggjør en styrking av tjenestene for å tilrettelegge for integrerte behandlingsforløp, samfunnsintegrering, samt samarbeid og kontinuitet mellom tjenestene, brukeren og deres organisasjoner.

Inger Eide Robertson
Rogaland A-Senter, Stavanger
Universitetet i Stavanger
Stavanger Universitetssykehus

Sverre Martin Nesvåg
Stavanger Universitetssykehus