Illegale rusmidler i utelivet – kontrolltiltak eller skadereduksjon?
BloggStorbyers uteliv er ofte en stor åpen russcene. Mens alkoholomsetningen er lovlig og strengt regulert gjennom alkoholloven, er bruken av illegale rusmidler ulovlig. De færreste utesteder ønsker at gjestene bruker illegale rusmidler, men er det slik at utesteder enten må prioritere kontrolltiltak eller skadereduserende tiltak?
Norske kommuners russtrategier og handlingsplaner har ofte lite fokus på illegalt rusbruk i utelivet. Selv om rekreasjonsbrukerne i mindre grad har behov for de tradisjonelle helsetjenestene kommunene ofte tilbyr rusbrukere med et langvarig og etablert rusproblem, utgjør bruken deres en potensiell helseutfordring – både knyttet til akutte skader som forgiftning og ulykker, eller sårbarhet i forbindelse med ran og seksuelle overgrep. Høyt rusbruk over tid gir også potensielle avhengighetsproblemer. Mye av debatten om bruk av illegale rusmidler handler om i hvilken grad dette er et justis- eller helseproblem.
Mens det synes å være en bred enighet om at tyngre brukere med et alvorlig rusproblem trenger helsehjelp fremfor straff, er situasjonen en annen for rekreasjonsbrukere. Selv om ikke rekreasjonsbrukere nødvendigvis har helseproblemer eller trenger behandling for sin rusbruk, utsetter de seg for en risiko når de bruker illegale rusmidler. En studie trekker frem utelivet som en arena hvor det kan gjøres mye skadereduserende arbeid for å redusere negative skadevirkninger (Nordfjærn, Bretteville-Jensen, Edland-Gryt og Gripenberg, 2016: 7). Artikkelen konkluderer med at «The results suggest that health authorities should consider developing and implementing intervention targeting these groups in the nightlife setting (…) Interventions aimed at both the licensed premises and their staff, as well as directly at high-risk groups, should be considered»
Situasjonen i Oslo
I 2017 ble illegal rusbruk på byen i Oslo og seks andre byer på Østlandet kartlagt (Bretteville-Jensen, Andreas, Furuhaugen og Gjerde, 2019). Formålet var å kartlegge bruk av illegale rusmidler og alkohol på byen. For Oslo sin del ble det samme kartlagt i 2014.
I tabellen under, som er hentet fra Folkehelseinstituttets notat, ser vi andelen som testet positivt på bruk av ulike illegale stoffer i Oslos uteliv de siste 48 timer i henholdsvis 2014 og i 2017 (Bretteville-Jensen, Andreas, Furuhaugen og Gjerde, 2019: 12).
Erfaringer fra bransjen
En problemstilling som ofte ble trukket frem da Kompetansesenter Rus intervjuet utelivsaktører, er at det er en uenighet om hvem som har ansvaret for å håndtere brukere av illegale rusmidler. Siden illegalt rusbruk er en kriminell handling, fremhevet flere at det er politiets oppgave å håndheve og følge opp dette. Flere utelivsaktører har også gitt utrykk for at det kan være problematisk å melde fra til myndighetene dersom de har problemer med at gjestene bruker illegale rusmidler. De frykter dette vil kunne bli brukt mot dem ved en senere anledning. Selv om det har vært få inndragninger av skjenkebevillinger på grunn av politimessige forhold de siste årene, fremstår dette som en frykt i bransjen.
Jeg har selv deltatt på feltobservasjoner med politiet, og erfart hvor travelt de har det i helgene. Dersom politiet skulle følge opp utesteder som ringer på grunn av mistanke om at en gjest har tatt narkotika, ville det gått kraftig ut over ressursene til andre oppdrag. Politiet ønsker derfor at utestedene selv forebygger bruk av illegale rusmidler. Utestedene ønsker at gjestene i større grad ansvarliggjøres for sine handlinger.
En tverrfaglig utfordring
I Norge er det kommunen som har ansvaret for å føre tilsyn med utestedene. Illegalt rusbruk er i liten grad nevnt i alkoholloven, og det faller derfor i mange tilfeller utenfor det kommunen skal kontrollere og føre tilsyn med. Samtidig tar mange ruspolitiske handlingsplaner det for gitt at de samme personene som fører tilsyn med alkoholloven også jobber med illegale rusmidler i utelivet. Da dette ofte ikke er tilfellet, faller brukergruppen mellom to stoler. Ikke er det en de av alkoholloven og ikke er det definert som et helsepolitisk ansvarsområde. Da bruken også er illegal er det mange som mener dette er politiets jobb og ikke kommunens.
I England er det utviklet en guide kalt Safer Nightlife. Guiden gir både praktiske råd om hvordan man kan avdekke illegalt rusbruk på utesteder, og hvordan skadene kan reduseres. Det tydeliggjøres at det ikke er noen motsetning mellom dette. Blant kontrolltiltakene anbefales samarbeid med politiet og god kontroll i utestedes lokaler for å avdekke og gjøre det vanskeligere å ta rusmidler. Når det gjelder skadereduserende tiltak kommer guiden med en rekke forslag. Det anbefales at det gis rusinformasjon om skader og tryggere bruk. I tillegg bør ansatte gis opplæring i hva de bør gjøre dersom noen kollapser eller blir dårlige, i tillegg til livreddende førstehjelp. Studier viser at å oppfordre gjestene til å la være å bruke illegale rusmidler har liten effekt på målgruppen (Kunzel, Kroger og Buhringer 1998).
Arbeidet med eller mot rusbruk i utelivet kan altså følge to parallelle spor. På den ene siden handler det om tiltak for å redusere gjestenes mulighet til å bruke rusmidlene, og på den andre gjelder det å ha gode rutiner og skadereduserende tiltak dersom noen skulle ha behov for dette etter å ha tatt illegale rusmidler. Da dette både kan inkludere lovbrudd, men også oppgaver direkte knyttet til helsetjenester, burde vi ha en diskusjon om hvordan de ulike tiltakene kan optimaliseres for å skape en trygg ramme for en kveld på byen.
Utelivet narkotikafritt? Naivt
At utesteder har kontrolltiltak, og jobber for å gjøre det vanskeligere å benytte illegale rusmidler på utestedet, vil være fornuftig for å hindre at gjester benytter rusmidler utestedene ikke har kontroll over. Kommunen har en veiledningsplikt etter alkoholloven, og burde således arbeide for å støtte utestedene i dette arbeidet.
Samtidig er det naivt å tro at utelivet vil være narkotikafritt, og selv om utesteder ikke ønsker at gjester benytter illegale rusmidler i deres lokaler, er det viktig med skadereduserende informasjon og rutiner dersom det oppstår akutte rusproblemer. God og relevant skadereduserende informasjon er en utfordring å utforme slik at den oppleves relevant for målgruppen, og det burde ikke være opp til utestedene selv å lage denne informasjonen. Det holder ikke å dele ut de samme brosjyrene som ungdomsskoleelever mottar. Det offentlige burde jobbe for at utestedene har denne skadereduserende informasjon og at de ansatte har kunnskapen til å redde liv og helse om nødvendig.
Basert på kunnskapsgrunnlaget om omfanget av rusbruk i utelivet, intervjuer med aktører på feltet og gjennomgang av kommunens handlingsplaner, kan det være ting som tyder på at det er et behov for en koordinering, og en felles forståelse, av hvordan det offentlige og utesteder kan jobbe for å redusere bruken av, og skader knyttet til bruk av illegale rusmidler i utelivet.