Totalkonsummodellen for pengespill – er den gyldig?

En gjennomgang av relevant forskningslitteratur viser at det ser ut til å være en sammenheng mellom det totale omfanget av pengespill og andelen i en befolkning som spiller svært mye eller har pengespillproblemer. Desto høyere den samlete omsetningen eller frekvensen av pengespill er, jo større er også andelen med spilleproblemer. Og vice versa. Det dreier seg om totalkonsummodellen – anvendt på pengespillområdet.Spørsmålet om hvorvidt den såkalte totalkonsummodellen er gyldig med hensyn til pengespill og pengespillproblemer, er ikke bare av akademisk interesse. Det har også betydning for utforming av pengespillpolitikken.

Hva går så denne totalkonsummodellen ut på? Modellen stammer opprinnelig fra alkoholforskningen, og den tilsier at det er en nær sammenheng mellom totalkonsumet av alkohol i en befolkning og andelen som drikker svært mye. Det vil si at jo større totalkonsumet er, desto flere med svært høyt konsum og følgelig desto større omfang av alkoholproblemer. Dette innebærer at tiltak som effektivt reduserer totalkonsumet – eller gjennomsnittskonsumet – av alkohol, vil redusere omfanget av alkoholrelaterte problemer. Totalkonsummodellen har altså en betydelig politisk relevans.

Gjennomgang av tidligere forskning

Studien som omtales her, er en oversiktsstudie av forskning på pengespillområdet. Studien er basert på systematiske litteratursøk i tre litteraturdatabaser. Søkene identifiserte i alt 12 publiserte studier som har beskrevet to pengespillmål for flere ulike befolkningsutvalg: 1) gjennomsnittlig omfang av pengespill og 2) andelen som spiller svært mye eller er problemspillere. På grunnlag av dette ble det vurdert om disse målene sam-varierte på tvers (f eks mellom geografiske enheter) eller over tid.

Med ett unntak viste studiene at det var empirisk støtte for totalkonsummodellen med hensyn til pengespill. Forekomst av omfattende pengespill eller pengespillproblemer økte med økende gjennomsnittlig spillefrekvens eller omsetning på pengespill. Dette henger sammen med at fordelingen av pengespill, målt i spillefrekvens eller penger brukt på pengespill, er svært skjevfordelt i befolkningen. De fleste som spiller, gjør dette i beskjedent eller moderat omfang, mens de relativt få som spiller aller mest, står for en betydelig andel av det totale pengespillomfanget.

Paralleller til andre helseområder

Også på andre helse- og livsstilsområder ser man at befolkningsgjennomsnittet – som er en parallell til totalkonsumet – er en god indikator for hvor mange som har et problem på det aktuelle området. Jo høyere gjennomsnittlig kroppsmasseindeks i en befolkning, desto flere med sykelig overvekt. Og jo større omsetning av vanedannende legemidler, desto flere med overforbruk av disse legemidlene. Slike systematiske sammenhenger på befolkningsnivå tilsier at forekomsten av en type problem, hva enten det dreier seg om alkoholavhengighet, fedme, pillemisbruk eller pengespillproblem, ikke utelukkende er knyttet til individuelle risikofaktorer, men at det også er forhold på samfunnsnivå, som for eksempel sosiale normer og tilgjengelighet, som påvirker hvor stort problemomfanget er.

Betydning for forebygging spilleproblemer

Følgelig er det rimelig å anta at politiske virkemidler som reduserer det totale spilleomfanget, også bidrar til å redusere omfanget av problemspill. De få studiene i denne oversikten som belyste endringer over tid, var gjort i forbindelse med endringer i tilgjengelighet av pengespill, og de indikerte nettopp at økt tilgjengelighet førte til både økt gjennomsnittlig pengespill og økt omfang av spilleproblemer – og vice versa. Dette illustrerer hvilken relevans totalkonsummodellen har for utforming av pengespillpolitikk, og at det ligger en sannsynlig folkehelse- og velferdsgevinst i å redusere det totale omfanget av pengespill i befolkningen.

På den annen side; det faktum at de få med pengespillproblemer står for en betydelig andel av den totale pengespillomsetningen, tilsier samtidig at både pengespillindustrien og myndigheter som er avhengige av pengespillinntekter for å finansiere ‘gode formål’, har sterke motiv for å motsette seg politikkendringer som vil kunne redusere det totale omfanget av pengespill og omfanget av problemspillere. Fremdeles er det forskningsmessige grunnlaget for å vurdere gyldigheten av totalkonsummodellen på pengespillområdet relativt beskjedent, og det er viktig å få fram flere og metodologisk gode studier på dette temaet.

Les mer i Nordic Studies on Alcohol and Drugs.