Blåses doping ut ur proporsjoner?

Bruk av dopingmidler utenfor organisert idrett fikk fornyet fokus da stortingsmeldingen om rusmiddelpolitikken ble lansert våren 2012. Fenomenet ble løftet frem som et nytt og viktig område i den nasjonale rusmiddelpolitikken, og omtalt som et samfunnsproblem i en tidlig fase.

I ettertid har stortingsmeldingen dannet premissene for den offentlige debatten omkring bruk av dopingmidler. Forestillingen om økende bruk er dominerende – en økning som forklares med henvisninger til samfunnsskapte forventninger til kropp og utseende. Sentralt i denne fortellingen står frykt for vold og aggresjon som følge av steroidebruk. Av hensyn til tredjepart, samfunnet og brukerne selv, ble legemiddelloven utvidet til å omfatte forbud mot erverv, besittelse og bruk av dopingmidler 1. juli 2013.

Karakteristikkene av personer som bruker steroider stammer i hovedsak fra media og våre stereotypiske forestillinger. De typiske «bolerne» fremstilles ofte som en homogen gruppe med store muskler, liten hjerne og lav impulskontroll

Ny forskning stiller imidlertid spørsmål ved dominerende røster på dopingfeltet. For det første tyder data fra flere norske befolkningsstudier på at bruk av illegale dopingmidler ikke er økende. Bruk av steroider er et lavfrekvent og stabilt fenomen som i hovedsak angår en begrenset gruppe gutter eller unge menn.

For det andre er det grunn til å stille spørsmål ved potensialet for økt fremtidig bruk. I de samme undersøkelsene er holdninger til bruk av dopingmidler kartlagt. Her ser vi de samme tendensene. Holdninger til bruk har ikke endret seg de siste årene. Uavhengig av stoffets legale status er holdningene til bruk av dopingmidler negative. Menn er noe mer tilbøyelige til å bruke enn kvinner, men på et generelt plan er det svært få unge som har intensjon om å prøve steroider. Fremfor å spekulere i at et økt fokus på kropp og utseende skulle motivere til steroidebruk, tyder dataene på et eksisterende normativt klima som i liten grad stimulerer slik bruk.

I intervjuer med en gruppe menn som har erfaring med bruk av anabole steroider, finner vi samtidig at begrunnelsene for bruk heller ser ut til å være formet av normer og verdier i små, avgrensede miljø. Fremfor å forstå dopingbruk som motivert av et samfunnsmessig kroppspress, mener vi at det heller må forstås som formet av subkulturelle normsett som legitimerer og rasjonaliserer bruk av steroider. Det er i disse miljøene aktørene tilegner seg kunnskap om bruken, det er der bruken tilskrives mening, og det er der mennene beskriver en endring i eget syn på bruk av dopingmidler.

Hvis det er slik at dopingbruk ikke er økende, hvordan kan man da forklare den fornyede interessen og bekymringen? Kanskje ligger det i de dominerende forestillingene om personer som bruker illegale dopingmidler.

Karakteristikkene av personer som bruker steroider stammer i hovedsak fra media og våre stereotypiske forestillinger. De typiske «bolerne» fremstilles ofte som en homogen gruppe med store muskler, liten hjerne og lav impulskontroll. En fellesnevner for oppmerksomheten er at bruk av doping knyttes til voldelige handlinger og miljøer. Dette er sammenhenger som forskningen finner, men i hvilken grad det er selve bruken av steroider som er den direkte årsak kan ikke forskningen gi entydige svar på. Det dominerende ordskiftet er preget av en overbevisning om at steroidebrukere utgjør en trussel mot samfunnets verdier og interesser. Dette kan trolig forklare noe av det plutselige fokuset rettet mot denne gruppen.

Fremstillingen av dopingbrukere i den norske offentligheten kan imidlertid bidra til å gjøre dem vanskeligere å nå med helsemessige tiltak

Steroidebrukerne synes å være en enkel gruppe å fordømme. Deres kroppslige fremtoning representerer brudd på våre sosiale normer og verdier, noe som kan føre til frykt og stempling. Samtidig spiller forestillingen om et økende problem en viktig rolle. Beslutningstagere kan føle seg presset til å handle og forsøke å håndtere det som defineres som et tiltagende samfunnsproblem. I så måte er kriminalisering et av få tilgjengelige virkemidler. Resultatet synes å være at fenomenet blåses ut av proporsjoner, uten hold i empiriske studier. Massemediene presenterer tabloide bilder av gruppen, politikere og andre beslutningstakere fremmer sine diagnoser og løsninger, men forskning viser at bruken ikke øker.

Det er ikke dermed sagt at man skal la være å fokusere på bruk av steroider og andre illegale dopingmidler. Vi vet at bruk kan føre til alvorlige fysiske og psykiske skader både for brukere og pårørende. Det er derfor viktig å følge med på situasjonen, forebygge og satse på behandling og rehabilitering for de som har behov for det. Fremstillingen av dopingbrukere i den norske offentligheten kan imidlertid bidra til å gjøre dem vanskeligere å nå med helsemessige tiltak, samtidig som den kan bidra til å skape et forenklet og lite nyansert bilde av en subkultur som for deltakerne fremstår som meningsfull og viktig.

Ola Røed Bilgrei & Thomas Anton Sandøy, Statens institutt for rusmiddelforskning SIRUS

Läs fler artiklar om doping