Hvordan kan helsetjenestene bli mer tilgjengelige for brukere av anabole steroider?

Bruk av anabole-androgene steroider (AAS) for å øke muskelvekst og styrke kan føre til et bredt spekter av fysiske og psykiske bivirkninger, i tillegg til avhengighet. Noen av disse bivirkningene kan inntre lenge etter at brukeren har sluttet med AAS.

I Norge er det spesialistenhetene for rus og avhengighet, tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) som har behandlingsansvar for aktive og tidligere brukere av AAS som har fått helseskader. Det er derimot få som oppsøker slik behandling. Vi ønsket derfor å undersøke hvordan helsetjenestene bedre kan nå ut til brukere av AAS med behandlingsbehov, og potensielle årsaker til at brukere med behandlingsbehov ikke søker hjelp.

Bruk av anabole-androgene steroider (AAS) for å øke muskelvekst og styrke kan føre til et bredt spekter av fysiske og psykiske bivirkninger, i tillegg til avhengighet. Noen av disse bivirkningene kan inntre lenge etter at brukeren har sluttet med AAS.

I Norge er det spesialistenhetene for rus og avhengighet, tverrfaglig spesialisert behandling (TSB) som har behandlingsansvar for aktive og tidligere brukere av AAS som har fått helseskader. Det er derimot få som oppsøker slik behandling. Vi ønsket derfor å undersøke hvordan helsetjenestene bedre kan nå ut til brukere av AAS med behandlingsbehov, og potensielle årsaker til at brukere med behandlingsbehov ikke søker hjelp.

Nettbasert spørreundersøkelse

Vi utviklet en nettbasert spørreundersøkelse rettet mot brukere AAS som vi la ut på fire nettsider hvor vi på forhånd hadde registrert at brukere av AAS hadde vært aktive.

Undersøkelsen bestod av flest kategoriske spørsmål som omhandlet bruk av AAS, bivirkninger, behov for helsehjelp, å slutte med AAS, og å oppsøke behandling etter bruk av AAS.

I tillegg stilte vi åpne spørsmål om hva som ville vært viktig for brukerne dersom de skulle oppsøkt behandling, hvilke konsekvenser de eventuelt var bekymret for ved å oppsøke behandling, og om de ville vært interessert i en gratis helseundersøkelse som ikke forpliktet til videre behandling om dette var tilgjengelig.

De kategoriske spørsmålene ble analysert deskriptivt, mens det ble gjort en tematisk analyse av de svarene som fremkom på de åpne spørsmålene. 74 personer med erfaring med bruk av AAS besvarte undersøkelsen, 57 av disse brukte AAS aktivt, mens 17 var tidligere brukere.

Bekymring for konsekvenser

De fleste av brukerne i denne studien hadde avsluttet eller ønsket senere å avslutte bruken av AAS uten hjelp fra helsetjenestene, på tross av at flere av dem hadde opplevd uønskede bivirkninger.

I tillegg var det få av de aktive brukerne som benyttet seg av helsetjenester ved opplevde bivirkninger.Flere av brukerne mente at de ikke hadde behov for helsehjelp ved avslutning av bruk, mens andre unngikk å oppsøke hjelp på grunn av en bekymring for å bli møtt med stigmatisering og mangel på kunnskap hos helsepersonell.

For eksempel skrev en bruker om sin bekymring for å få: “lite hjelp ettersom jeg tidligere har opplevd at helsepersonell har hatt veldig liten erfaring med hvordan de skal håndtere pasienter som har brukt AAS”.

Noen fryktet også at å avsløre bruk til helsepersonell kunne gi strafferettslige konsekvenser. En av de aktive brukerne skrev at: “Nå som bruk er ulovlig er det ikke noe særlig og gå til legen før man “må”, da de må rapportere til politiet”.

Majoriteten av brukerne ville likevel tatt imot en gratis og uforpliktende helseundersøkelse om dette var tilgjengelig, uavhengig av om de hadde opplevd helseproblemer relatert til bruken av AAS.

Informasjon om behandling

På spørsmål om hvor brukerne ville henvendt seg for informasjon om behandling, svarte de fleste at de ville kontaktet helsepersonell eller benyttet internett. Med god kunnskap om bivirkninger, utredning og behandlingsmuligheter kan fastleger enklere starte utredning og vurdere videre henvisning når de får inn en bruker av AAS.

Det er også viktig å øke informasjonstilgjengeligheten på internett om uønskede effekter av AAS, og behandling av slike helseproblemer. Her bør det også fremgå tydelig at helsepersonell har taushetsplikt, slik at man i større grad kan unngå at brukere ikke søker hjelpen de trenger i frykt for at helsepersonell skal varsle for eksempel arbeidsgiver og politi.

Behov for god kunnskap blant helsepersonell

God kunnskap om AAS blant helsepersonell kan gi bedre grunnlag til å fange opp bruk hos en pasient, og gjøre en behandler i bedre stand til å gi gode råd og motivere til avslutning av bruk.

I tillegg kan økt kunnskapsnivå forebygge stigmatisering mot brukergruppen, være med på å sikre brukeren riktig og god behandling, og føre til at brukerne i større grad føler at de kan snakke åpent om bruk av AAS når de søker hjelp.

Å tilby en helseundersøkelse med informasjon om behandlingstilbudet, kan være en strategi for å skape et kontaktpunkt mellom brukere av AAS og helsepersonell. På denne måten kan brukeren få hjelp om det er ønskelig, eller vite om tilbudet til et senere tidspunkt.

Marie Lindvik Jørstad
ProsjektmedarbeiderSteroideprosjektet,
Nasjonal kompetansetjeneste TSB, Oslo universitetssykehus

Thea Steen Skogheim
PhD-stipendiat
Folkehelseinstituttet

Hans Bugge Bergsund
Seniorkonsulent/forskningsrådgiver
Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP),
Helseregion Øst og Sør, Oslo