Studie av de første innvandrerne til Norge: – Vi blir kjent med våre forfedre på en ny måte, mener Zeshan Shakar
Migration & utveckling
5 okt 2018
«Seierherrenes historie».
Det kaller forfatteren Zeshan Shakar den historien han og andre unge pakistanere har fått høre fra sine fedre og bestefedre om den første tiden i Norge.
På mange måter ser de eldre pakistanere seg som seierherrer. Og kanskje har de grunn til de også, mener statsviteren og forfatter av boka «Tante Ulrikkes vei».
I det minst er det dette bildet de ønsker å vise fram utad, både her i det nye hjemlandet og det landet de forlot, mener Shakar.
«Fra slitne hus i murstein til eneboliger med innlagt varmtvann og fem soverom. Fra rickshaw til Mercedes. Slik er deres reise, seierherrenes reise».
Dette skriver han i etterordet til boka «Den kritiske fase».
Den 78 år gamle samfunnsforskeren Aud Korbøls studie av de første fremmedarbeiderne som kom til Norge, er nå for første gang blitt tilgjengelig for allmennheten. Det har gått 45 år siden studien ble avsluttet.
I denne blir en annen historie fortalt. Denne historien handler om kummerlige boforhold. Om pakistanernes skam over å måtte akseptere arbeidsforhold langt under deres verdighet. Om rasisme og diskriminering. Og ikke minst om den konstante frykten for å ikke få oppholdstillatelse, bli avvist ved grensen eller bli utvist fra landet.
Historien handler også om hvordan de tilpasset seg det norske samfunnet, gitt disse rammebetingelsene.
Sosiologen Arnfinn H. Midtbøen ved Institutt for samfunnsforskning (ISF) har redigert teksten i samråd med Korbøl. Midtbøen har alltid visst at avhandlingen eksisterte, men hadde ikke lest den.
Da migrasjonsforskeren fikk tørket støv av stensilene han fant i arkivene ved ISF, der også Korbøl har vært forsker, ble han fort klar over at dette var en skjult skatt. Den fortjente en sentral plass i norsk migrasjonsforskning.
– Dette er et pionerarbeid og et stykke norgeshistorie, sier han.
Da 335 innvandrere var eksplosivt
I dag kan det virke komisk. Det var 14 pakistanere i Norge allerede i 1967. I oktober 1968 kom en buss med flere. De hadde kjørt helt fra Karachi.
Da antallet pakistanere i 1971 hadde kommet opp i 335 personer, omtalte norske aviser det som en «eksplosiv økning». Det var «press på grensene» og Norge hadde et «pakistanerproblem». I dag bor det om lag 38.000 nordmenn med bakgrunn for Pakistan her i landet.
Men norsk innvandringspolitikk var i en brytningstid den gang sosiologen Aud Korbøl intervjuet de første fremmedarbeiderne i perioden 1970 til 1973.
Den gang ble vanligvis ikke utlendinger avvist ved grensen, selv om de kom hit for å søke jobb. De kunne fritt komme hit og lete etter arbeid. Fant de seg en jobb, kunne de søke om arbeidstillatelse ved nærmeste politistasjon.
Etter hvert kom det stadig flere utlendinger fra fjernere land. Fra begynnelsen av 1970-tallet ble det strengere kontroll på alle områder.
Mot stopp i innvandringen i 1975
Frykten for innvandrere som ikke ville eller kunne tilpasse seg, og kanskje også var kriminelle, økte utover 1970-tallet.
Korbøl dokumenter grundig de endringene som skjer i statens kontroll mot fremmedarbeiderne og den økte skepsisen som skjer fram til Norge fikk innvandringsstopp i 1975.
– Norske myndigheter og opinionen fikk en følelse av at ting kom ut av kontroll, forteller hun.
Rasisme og diskriminering var ikke et tema den gang i Norge, sier hun.
– Rasismen var i USA, den. Vi hadde et selvbilde som var ganske vakkert. Men det var vel det jeg forstyrret da jeg begynte å skrive om alle elendigheten som hang sammen med problemene med å komme inn i Norge, sier hun.
