Nyanlända som resurs för glesbygden

Jobb er den beste medisinen

– Jobb, delta i samfunnet og ha norske venner. Det er det som skal til for å bli integrert og inkludert, å unngå å bli en belastning for samfunnet, sier Yvonne. Erfaringene hennes er nyttige i utviklingen av et Norden som ser innvandrere som en ressurs.

Den burundiske kvinnen levde et normalt – og lovlig – liv med ektemannen i et europeisk land. Hun studerte økonomi, var syv måneder på vei med deres første barn, da paret fikk beskjed fra folk i hjemlandet: Reis til et land med lite kontakt med Burundi. Norge var et slikt land, nært nok uten en lang og strabasiøs flyreise. Dessuten var Norge kjent for å være et fredelig og kjølig land som setter menneskerettighetene høyt.
– Alle kvinner som har gått høygravide i en millionby lammet av hetebølger, vet at klima kan være et stort poeng, legger hun til.

Hadde andre ambisjoner enn å bli flyktning

Det skulle ta over syv år før hun fikk oppholdstillatelse i Norge; gjennom et amnesti gitt til barn som er født og som har bodd mange år i landet.
Da vi møter Yvonne i mars 2017 er hun blitt alenemor, har en god, men midlertidig jobb i staten som førstekonsulent i økonomiavdeling. Hun har nettopp fått finansiert kjøp av et helt nytt hus. Det virker som om hun begynner å få stabilitet i hverdagen, men den 42 år gamle kvinnen legger ikke skjul på at livet ikke ble slik hun hadde tenkt.

– Planen min var å ta en god universitetsutdanning i Europa, og flytte tilbake og utvikle hjemlandet mitt, sier hun. I dag er det full kaos i Burundi, med en president som nekter å respektere grunnloven.

Første møtet med Norge

Hun husker det første møtet med bygda på Vestlandet. Det er snart 11 år siden. Hun husker mannen fra mottaket; han som hentet henne og ektemannen på busstasjonen. De hadde tatt buss fra Oslo, over fjellet og ned igjen til den blågrønne fjorden. Mottaksmannen kjørte de rundt i den vesle bygda, og guidet de i den lokale kirken; en rundt 900 år gammel stavkirke.
– Jeg husker vi begge var overrasket over at han valgte kirken; han visste jo ikke at mannen min var prest!

Minnene er mange; lett å huske, men likevel tungt å se tilbake på. Norge aksepterte ikke historien til ekteparet. Mannen fikk beskjed om å forlate landet. Han bare forsvant. Hun fryktet at han var død. Han gjorde det for å sikre at ikke hele familien ble tvangsreturnert til landet de flyktet fra. Nå har de telefonisk kontakt igjen, men han er for alltid stengt ute av Norge og Schengen.

I flere år vasket hun for å kunne betale husleie og barnehageplass for barna. Det gav henne en følelse av å være selvstendig og sterk. Det styrket hennes selvbildet. I 2012 tok den norske staten skattekortet fra henne og hun kunne ikke lenger bidra i samfunnet barna var blitt en del av.

Å jobbe er den beste medisinen

– Alt ble bare kaos igjen. Livet floket seg til; hverdagen gikk på autopilot. Handle, lage mat, uten at man hadde matlyst. Hele tiden være redd for at politiet kom på døren for å kaste oss ut av landet; det eneste landet barna mine kjenner til. Jeg følte jeg var ingenting. Jeg mistet meg selv som person. Og jeg ble behandlet som et barn. Stå i kø for å få penger fra det norske offentlige systemet. Det er tigging, en moderne form for tigging. Det fikk meg til å føle meg mindreverdig. Hele tiden være avhengig av staten. Jeg prøvde å lage meg faste rutiner; jogge, trene og svømme for å holde kroppen sterk. Våknet midt på natta med sterk hodesmerter, angst og fortvilelse. Hørte jeg en bil som bremset utenfor huset, trodde jeg det var politiet.

Det er ikke bra for en mor med aleneansvar for barn, sier hun. Hun er glad for at hun traff noen gode mennesker som åpnet opp hjem og hjerter for henne og barna. Det ble redningen. Etter åtte år på nåde, fikk hun oppholdstillatelse og kunne bidra i samfunnet igjen.

En byråkrat reddet Bachelorgraden

Hun gjentar flere ganger: – Den beste medisinen er å jobbe. For flyktningen – og for landet som åpner opp for folk på flukt.
Hun kan takke en helt tilfeldig person i det offentlige systemet, NAV, at hun i dag jobber med økonomi som fagområde.
– Jeg var så langt nede at jeg trodde skolepapirene fra universitetet var verdiløse. Jeg trodde min fremtidige arbeidsplass ville være innenfor rengjøring eller helsevesenet, som for så mange andre innvandrere. Vi blir fortalt at helsevesenet trenger flere hender… En byråkrat rådet meg til å sende utdanningspapirene inn til godkjenning i det norske systemet. (NOKUT – Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen.)
– Jeg hadde mistet håpet, og forstod ingenting da jeg en dag stod med bevis i hånden: min bachelorgrad i økonomi var godkjent! Da sjokket hadde lagt seg, kjente jeg at jeg voks. Jeg ble rettere i ryggen og følte jeg virkelig hadde en verdi, smiler hun breitt. Den samme følelsen hadde hun da hun etter flere forsøk fikk førerkort, og kunne kjøre alene i bilen hun hadde fått av gode norske venner. Gradvis har hun funnet tilbake til personen hun var før hun ble passivisert av det norske asylsystemet; selvstendig og sterk.
– Jeg liker den norske væremåten i arbeidslivet. Ledelsen behandler arbeiderne som likestilte, ikke som i det andre europeiske landet jeg var i eller i Burundi, der sjefene hever seg over de andre på arbeidsplassen. Norge er et godt land på mange måter; særlig når du blir sett på som et fullverdig medlem av samfunnet. Som papirløs er det et nådeløst liv, legger hun til.

Norge behandler flyktningene feil

Hun er fullstendig enig med norske myndigheter at lover og regler er til for å følges, men mener likevel at de gjør feil ved å mistro og å forvente for lite av flyktningene som finner veien helt til dette landet i nord.
– Jeg synes flyktninger får for mye rett i hendene; hus, strøm blir dekket, kjøleskap, TV, PC, etc, uten at vi må jobbe og betale for det selv. Det kan føre til at folk aldri kommer seg ut i arbeid. Jeg husker mannen min en gang tilbydde seg å klippe plenen. Han ønsket å bidra. Svaret han fikk var at han ikke kunne gjøre det, fordi han ikke hadde forsikring – om noe gikk galt. Norge må ikke glemme at vi er vant til å jobbe hardt der vi kommer fra.
Fysisk aktivitet er viktig uansett, og spesielt dersom man sliter med tunge tanker og søvnproblemer.

Aktiv deltaker i lokalmiljøet

Som småbarnsmødre flest er Yvonne inne i en hektisk livsfase; dagene er tettpakket med jobb og aktiviteter. Barna er med på fotball, speideren, korsang og dans. Hun selv har alltid vært medlem i Røde Kors; også i hjemlandet. Hun var blodgiver, og vil undersøke om blodet hennes er godkjent i Norge. Med blodtypen 0 RH – burde hun være en ettertraktet giver.
– Jeg liker tanken på at jeg kan være til nytte, kanskje være med å redde livet til ukjente personer, sier hun som også har oppnådd å bli spurt av lokale organisasjoner om hun vil bli styremedlem. Hun blir lagt merke til i lokalsamfunnet.
Hun har blitt kjent med kvinner i bygda som hun går turer i naturen med. Hun er på vei til å bli typisk norsk på mange områder, men likevel er det alltid en del av henne som savner det hun måtte flykte fra: Burundi.
– Landet er som en mor. Det er ikke lett å definere: Stemningen. Varmen. Sollyset, men mest av alt familie og venner, sier hun som alltid går med landets farger på seg; enten i form av et smykke om halsen eller et perleband rundt handleddet. Hvitt, rødt og grønt.
– Det er vanskelig å være vitne til at landet man kommer fra sliter. Norge og Burundi er så forskjellige; naturen, kulturen og historien. Det er så langt fra hverandre som det går an å komme. Jeg har en drøm om at Burundi kanskje kan bli som Norge. Om 100 år… Hun vet det vil gå flere generasjoner før konfliktene mellom ulike etniske, men mest politiske grupper, vil være tilbakelagt historie.

Snart sjef i eget hjem

Akkurat nå smiler livet til henne. For noen dager siden fikk hun tommel opp fra kommune og bank at hun kan signere kjøpskontrakt på sin egen leilighet. En gang før jul 2017 kan hun og de to barna låse opp døra til sitt eget private hjem – etter hele livet på mottak eller i kommunal leilighet.
Barna kjenner ikke til noe annet enn den vesle bygda. Mor er opptatt av at de skal vite at de også har en annen kultur og et annet språk de kan være stolte over. Dialekten har de til felles med de andre i klassen. Men savnet etter en tilstedeværende far er stort. Den eneste kontakten de har med far, er gjennom skype. Det er det såreste punktet i den vesle familien sitt liv; at far ikke får komme til Norge. Ikke en gang på besøk.

Yvonne landet tilfeldig i det norske fjord- og fjellandskapet. Det har vært mange tunge tak, men nå kjenner hun at livet er i ferd med å stabilisere seg.
Kvinner som Yvonne har mye kunnskap å dele med de som bestemmer hvordan Norden skal bli et åpent samfunn; et samfunn som behandler mennesker med varme og respekt.

Tekst og foto: Oddrun Midtbø