Utfordringer

For å få en oversikt over de mobilitetsutfordringene som eksisterer for tegnspråkbrukere i Norden, ble Jannicke B. Kvitvær, Døves Nordiske Råd (DNR), engasjert for å skrive en rapport som beskriver situasjonen. Kvitværs rapport er basert på resultat fra tidligere beskrivelser av situasjonen, og på diskusjoner fra foregående seminarer.  

Kvitvær presenterte sin rapport på det nordiske seminaret om mobilitet og tegnspråk. Presentasjonene var en innledning til videre diskusjon blant ekspertdeltakerne. 

De mobilitetsutfordringene som ble tematisert på dette prosjektets seminar i september 2021, kan ordnes i følgende punkter: 

Arbeidspendling over landegrenser er et dilemma for hørselshemmede arbeidstakere. De må i praksis velge om de ønsker rett til tegnspråkstøtte i forbindelse med arbeidet, eller på fritiden. 

Hvis arbeidstakeren velger å bli boende i sitt hjemland, og pendle til sitt arbeid i nabolandet, opprettholder hen retten til tegnspråkstøtte på sitt morsmål på fritiden. 

Konsekvensen av dette valget er at hen ikke har rett til tolkestøtte på arbeidsplassen fordi hen ikke er bostedsregistrert, eller folkeregistret i det landet hen jobber i. 

Arbeidstakeren kan velge å flytte til samme land som arbeidsplassen. Da vil hen ha rett til tolking på arbeidsplassen. Det er folkeregistrering i samme land som man jobber i, som utløser denne rettigheten. Konsekvensen av dette valget er at hen da vil miste retten til å få tolketjenester på sitt morsmål på fritiden i det landet hen flyttet fra, dvs. der hen har sin familie, eventuelt sekundærbolig og nettverk.   

De tegnspråklige som bor og jobber i grenseområder i Norden må i praksis velge om de ønsker tolkebistand i arbeidslivet eller på fritiden. I regioner der det å bo i ett land og jobbe i nabolandet er vanlig, vil dette dilemmaet angå tegnspråklige. Eksempler på slike regioner er storbyområdet Malmø-København, sørlige grensetrakter mellom Norge og Sverige samt grensebyene Haparanda-Tornio.  

Internasjonalt oppdragsbasert arbeidsliv på tvers av landegrensene i Norden er krevende for tegnspråklige. Det er utfordrende å få dekket kostnader til tegnsspråkstøtte til lengre midlertidige arbeidsoppdrag i nabolandene. Hvis en arbeidstaker må gjøre et arbeidsoppdrag i nabolandet, vil det være vanskelig å få dekket kostandene til tolking i et land som vedkommende ikke er folkeregistret i.   

Språkbarrieren vil kunne løses ved at arbeidsspråket er engelsk, men kostandene vil ikke dekkes på samme måte som når vedkommende utfører sitt arbeid i det landet vedkommende er folkeregistrert i. Denne utfordringen kan bidra til at hørselshemmede vanskeligere får de erfaringer, karriere- og utviklingsmuligheter som nordisk/internasjonalt arbeid ofte medfører. 

Hørselshemmede studenter har generelt god tilgang til tegnspråktolking i høyere utdanning. Praksis i Norden er at universitetene og andre utdanningsinstitusjoner har ansvar for å tilgjengeliggjøre sin undervisning og ordne med tegnspråktolker til hørselshemmede studenter. Dette gjelder også utenlandske studenter eller elever.  

Hvis undervisningsspråket er på et av de skandinaviske språkene, kan det medføre utfordringer for nye elever eller studenter. Da vil også tegnspråktolking skje på dette skandinaviske språket. Det er en utfordring for en ny student som ikke enda behersker det nye tegnspråket. 

Erfaringsmessig er det i praksis umulig for en dansk tegnspråklig å få dansk tegnspråktolking på et svensk lærested. Det er både en kompetanse- og en kostnadsbarriere. 

Det er få flerspråklige tegnspråktolker, tolker som både behersker svensk og dansk tegnspråk i Sverige. Det er liten praksis for at et annet lands tolkemyndighet dekker kostandene ved å sende egne lands tegnspråktolker over grensen for å utføre tolkeoppdrag ved nabolandets universitet.  

Det er også krevende for studenter som skal begynne å studere ved et nabolands universitetet, å lære seg nabolandets tegnspråk. Fravær av introduksjonskurs i det nye tegnspråket er en utfordring. 

Som student i et nytt land vil det ta noen tid før folkeregistreringen er gjennomført. Det er en saksbehandlingstid på opptil seks måneder. I denne perioden har man ikke tilgang til tegnspråktolking på fritiden. Det hemmer innlæringen av det tegnspråket som benyttes i dette landet. 

Tegnspråklige som får akutt behov for tolkebistand under et besøk i et naboland, har opplevd store kommunikasjonsproblemer. Språkbarrieren blir akutt ved at den tolkebistand som tilbys på det landets språk som man oppholder seg i, kan være uforståelig for den hørselshemmede.  

Tilgjengeligheten til flerspråklige tegnspråktolker er en utfordring i Norden. Oversikt over tegnspråktolker som kan tolke på flere språk, oppleves i praksis som mangelfull. Fjerntolking med flerspråklige tolker kan være en løsning i akutte tilfeller, men dette systemet oppleves som umodent og utilstrekkelig. 

Hørselshemmede nordiske borgere har, som mange andre, familie og venner på tvers av landegrenser. Erfaringene fra de hørselshemmede er at behovet for tolkebistand ved deltakelse på sosiale sammenkomster i nabolandet ofte løses ved kreativ bruk av offentlige og private ressurser. Erfarte utfordringer er at tolketjenesten ikke dekker tolkebistand ved deltakelse på trivielle sosiale sammenkomster i nabolandet. Det er en utfordring både fordi tolketjenesten ikke dekker utgifter til tegnspråktolk og reise, og fordi det er begrenset tilgjengelighet på flerspråklige tolker i enkelte regioner og land.  

Eksempelvis vil en hørselshemmede fra Island som deltar i en slektnings begravelse i Norge, ha problemer med å få tolkebistand fra den islandske tegnespråkadministrasjon på grunn av kostnadene. En islandsk borger vil på samme måte ha problemer med å få islandsk tegnspråktolking fra norske tegnspråkadministrasjon, både på grunn av regelverk og mangel på islandske tegnspråktolker. 

En gjennomgang av de enkelte lands regelverk, organisering og praksis på tegnspråktolkeområdet viser at det ikke er en universell nordisk praksis på dette området. Organiseringen av tolketjenesten i Sverige utmerker seg med ulikheter mellom de 21 tolkeregionene.  

Omfanget av tolkebistanden i forbindelse med tolkeoppdrag utenfor landets grenser, og ulikheter i hvordan tolker bestilles, er to områder som det er variasjon på i Norden. 

De hørselshemmede erfarer ulik fortolking av, og praksis på, hvilke type tolkeoppdrag som dekkes av det offentlige på land, regionnivå, og samfunnsområder. Ulikheten i de nordiske ordningene er en barriere for at hørselshemmede borgere i Norden skal ha den samme mobiliteten i regionen. 

Fraværet av en nordisk tolkeformidling oppleves som en utfordring for hørselshemmede som må krysse nordiske landegrenser i forbindelse med arbeid, utdanning eller privatliv. 

Hvor borgerne er folkeregistret, og i hvilket land de har sitt personnummer, regulerer all tolkebistand. Det er ikke mulig å bestille tolk i et naboland ved å identifisere seg med et annen lands personnummer.