Overordnede føringer 

Ifølge den nordiske samarbeidsavtalen har nordiske borgere rett til å bevege seg fritt i de nordiske landene (Helsingforsavtalen, 1962). Samarbeidsavtalen gir nordiske borgere rettigheter i andre nordiske land når det gjelder helse, arbeidsliv, høyere utdanning og kultur- og fritidsmuligheter. Den nordiske samarbeidsavtalen er oppdatert flere ganger siden den trådte i kraft, men inneholder ingen punkter om tegnspråktolker som kan bidra til hørselshemmedes frie mobilitet i Norden. 

Alle de nordiske landene har anerkjent målsetningene i FNs konvensjon om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne. Det innebærer en forpliktelse til at mennesker med nedsatt funksjonsevne ikke diskrimineres. FN-konvensjonen inkluderer alle nordiske borgere. Hørselshemmede nordiske borgere som benytter tegnspråk, opplever utfordringer med å kunne delta og utrykke seg på tegnspråk når de krysser en landegrense i Norden. 

Det kommuniseres på flere tegnspråk i Norden. Det finnes mange likheter mellom tegnspråkene, men ikke mer enn at de skandinaviske talespråkene likner mer på hverandre enn de skandinaviske tegnspråkene.  

Det kommuniseres på finsk og finlandssvensk tegnspråk i Finland, svensk tegnspråk i Sverige, norsk tegnspråk i Norge, islandsk tegnspråk på Island, dansk tegnspråk i Danmark, på Færøyene og på Grønland. I Sápmi følger tegnspråkbruken i hovedsak landegrensene.  

Både i Sápmi, på Færøyene og på Grønland er bruken av lokale tegn så stor at de kan betraktes som egne dialekter. Blant tegnspråklige innvandrere kommuniseres det også på deres opprinnelseslands tegnspråk (Hoyer & Alanne, 2008). 

Tegnspråk er i noen grad mindre standardisert enn nasjonale talespråk blant annet på grunn av utvikling av regionale språkpraksiser (Napier, 2020). 

Et konkret eksempel på den største ulikheten mellom de nordiske tegnspråkene er håndalfabetet. Det svenske håndalfabetet og håndalfabetene i de øvrige nordiske landene har store ulikheter. For å kunne benytte nasjonale tegnspråktolker er det en forutsetning at den hørselshemmede lærer seg det nasjonale tegnspråket og spesielt håndalfabetet. 

Ingen kan forvente at personer utenfor Sverige kan forstå det svenske håndalfabetet første dagen i Sverige, selv om de har hatt kjennskap til sitt eget håndalfabet hele livet. 

Nordiske borgere som flytter rundt i Norden, vil oppleve at språket er en barriere. De språklige barrierene er også til stede for tegnspråklige. De nordiske tegnspråkene er forskjellige. For å bli forstått eller forstå vil en tegnspråkbruker være avhengig av å lære seg et nytt tegnspråk ved flytting mellom landene. Barrieren med å lære seg et nytt tegnspråk skal ikke undervurderes, men det å lære seg et nytt språk (tale- eller tegnspråk) er en barriere som oppleves av de fleste nordiske borgere som flytter og etablerer seg i et annet nordisk land.  

Nordens velferdssenter har gjennomført et kartleggingsprosjekt om mobilitet og tegnspråk i Norden. Prosjektet er gjennomført i partnerskap med Døves Nordiske Råd (DNR) og Døves Nordiske Ungdomsråd (DNUR). Som en del av prosjektet ble det gjennomført et seminar om mobilitet og tegnspråk i Norden, i København 27.–28. september 2021.  

På seminaret ble det presentert konkrete eksempler på hvilke utfordringer som oppstår når en hørselshemmet person reiser mellom nordiske land for en kortere eller lengre periode.