Dele erfaringer på godt og vondt

Koronapandemien har i stor grad både tydeliggjort og forsterket det faktum at det er enkelte grupper i samfunnet som faller utenfor, både i spørsmål om helse og som mottakere av nødvendig informasjon fra myndighetene. Det var bakteppet for workshopen «Health literacy and outreach to migrant communities» som ble holdt i forbindelse med konferansen Promoting women’s integration-Nordic perspectives. Selv om pandemien aktualiserte det, er manglende helsekompetanse og vansker med å få ut viktig informasjon til enkelte samfunnsgrupper på ingen måte nylig oppståtte problemstillinger. Det er store samfunnsutfordringer det er viktig å prøve å finne gode løsninger på. Målet med workshopen var å dele erfaringer om hva som virker og finne muligheter for forbedring og potensiale for nordisk samarbeid på feltet.

Risikogrupper

Health literacy, eller helsekompetanse på norsk, er personers evne til å finne, forstå, vurdere og anvende helseinformasjon for å kunne treffe kunnskapsbaserte beslutninger relatert til egen helse. I innledningsforedraget sitt henviste Nadja Fredriksen, seniorrådgiver for folkehelse ved Nordens velferdssenter, til forskning som viser at så mange som 47 prosent av dansker og 46 prosent av nordmenn har begrenset helsekompetanse. Av de nordiske landene var det bare Norge og Danmark som hadde statistikk på dette.

Lav helsekompetanse er assosiert med blant annet hyppigere sykehusinnleggelser, økt bruk av akuttfunksjoner, feil bruk av medisiner og mindre bruk av forebyggende tiltak. Det er enkelte samfunnsgrupper som har større risiko for manglende helsekompetanse. Deriblant kronisk syke, eldre og noen migrantgrupper, inkludert flyktninger. Med tanke på konferansens tema var det naturligvis sistnevnte gruppe som var i fokus. Selv om man begrenser seg til å se på migranter, representerer det en svært heterogen gruppe mennesker. Dermed vil det heller ikke være én løsning som kan favne alle.

Overføringsverdi

Der manglende helsekompetanse primært har vært en utfordring på individ- og gruppenivå tidligere, ble det en nasjonal folkehelseutfordring da koronapandemien traff land i 2020.

Emily Cochran Bech fra Rambøll Management Consulting la under sitt innlegg fram en helt ny rapport om erfaringer med å bedre kommunikasjonen med innvandrermiljøer i forbindelse med koronapandemien. Pandemien ble mye diskutert også i gruppearbeidet, og det var mange erfaringer deltakerne mente kunne overføres til arbeid med helsekompetanse generelt.

Eierskap

Det kan være mange grunner til at myndighetene har problemer med å nå ut med informasjon til migrantbefolkningen. Både språk, manglende lese og skriveferdigheter og tillit ble nevnt som mulige barrierer. I tillegg kan store forskjeller i hvordan helsevesenet fungerer i Norden kontra hjemlandet skape usikkerhet og vegring for å benytte seg av helsetilbudene som fins. I så måte er øking av helsekompetansen til kvinner spesielt viktig, da både helsekompetanse og mangelen på det gjerne forplanter seg til hele familien.

Noe som gikk igjen i diskusjonene var hvor viktig det er å involvere nøkkelpersoner fra migrantgruppene til å spre informasjon, og gi dem autonomi i metodene de bruker. Det gir, i henhold til workshopdeltakernes erfaring, en helt annen eierskap til informasjonen, og er mye mer effektivt enn hvis den kommer direkte fra myndighetene. Det hadde både Norge og Danmark gode erfaringer med under pandemien. I Norge ble det avholdt dialogmøter mellom representanter fra myndighetene og fra migrantmiljøer. Dette fungerte bra under en såpass langvarig situasjon som pandemien, men det ble påpekt at det muligens ikke vil være like effektivt under mer akutte kriser.

For mye informasjon

En annen erfaring flere delte var hvor overveldende mengden av informasjon fra myndighetene var under pandemien. Det kom tidvis motstridende informasjon og stadig noe nytt i form av tiltak og råd, og kommunikasjonen hadde ofte så tungt språk at byråkratene måtte bruke mye tid og krefter på å forenkle og forkorte budskapet. Det ble også påpekt at befolkningen som helhet til slutt fikk informasjonsoverdose. Et forslag til løsning på dette var å offentliggjøre en kort melding med ny informasjon på et fast tidspunkt hver dag.

Bedre føre var

Med god tid til prøving og feiling gjennom to år med pandemi har man gjort seg erfaringer med hvilke tiltak som virker, og hvor forbedringspotensialene ligger.

Et sentralt poeng fra deltakerne var at man må gjøre mer for å forberede helsekompetansen i befolkningen, og systemene for kommunikasjon allerede før neste krise inntreffer. Dette bør være et arbeid som går på tvers av departementer og fagfelt. Det kan også være effektivt å legge mer av ansvaret for helsekompetanse på kommunenivå, da de har bedre forutsetninger for å komme i kontakt med migrantkvinner.

Det ble også foreslått at helsekompetanse og informasjon om egne rettigheter bør være en del av introduksjonsprogrammet til flyktninger.

Samarbeidet mellom de nordiske landene ble beskrevet som godt, men at det alltids kan bli bedre. Det ble samtidig påpekt at det er viktig å anerkjenne at man ikke automatisk kan adoptere et tiltak som virker fra ett land til et annet, da både befolkningen og samfunnene er forskjellige. Ifølge deltakerne var de gode til å dele solskinnshistoriene og det som fungerer med hverandre. Det de kanskje kunne bli bedre på var å også dele det som ikke fungerer. Som en av deltakerne så fint sa:
– Det er ingen grunn til å la de andre landene gjøre de samme feilene som vi har gjort.

Text: Ida Løvdahl Alvsen