Hva arbeidsgivere snakker om når de snakker om språk

Språk er viktig for å få seg jobb i Norge, og «dårlig språkbeherskelse» oppleves av arbeidsgivere som en viktig, og legitim grunn for å avvise søkere med innvandrerbakgrunn. Dette viser tidligere forskning, og våre funn bekrefter dette. I denne rapporten har vi søkt å besvare spørsmål knyttet til hvordan arbeidsgivere vurderer søkere med innvandrerbakgrunn sine norskferdigheter i en rekrutteringsprosess. Spørsmålene har blitt besvart med en rekke ulike datakilder, både kvantitative og kvalitative.

Det analytiske rammeverket vi har lagt til grunn handler om matchingen av en arbeidssøker og en arbeidstaker i en rekrutteringsprosess. Det finnes (minst) tre hovedperspektiver for å forstå forskjeller i sysselsetting mellom majoritets- og minoritetsbefolkningen.  Den første handler om søkeren med innvandrerbakgrunn sin kompetanse, både formell og uformell. Den andre handler om arbeidsgiveren og hvordan de vurderer søkeren og søkerens kompetanse, og den tredje setter søkelyset på strukturelle forhold. For at en arbeidsgiver skal vurdere søkerens kompetanse som relevant, må søkeren evne å signalisere sin kompetanse på en tillitsvekkende måte.

I denne rapporten settes søkelyset på språk, som er en type kompetanse. Norskprøven kan forstås som en måte å formalisere og standardisere språk som en type målbar kompetanse. Samtidig handler språk om noe mer enn det lingvistiske, det handler om kommunikasjon i bred forstand. Det er en nøkkel til sosiale og relasjonelle forhold mellom mennesker og kan forstås som en type «soft skill» som er vanskelig å måle og standardisere. Hva det betyr at en søker med innvandrerbakgrunn innehar god språklig kompetanse er derfor ikke så enkelt å svare på. I denne rapporten har vi undersøkt nettopp dette. Hva arbeidsgivere legger i at søkere med innvandrerbakgrunn må være gode i norsk, og ikke minst – hvilke metoder og verktøy benytter arbeidsgivere for å vurdere det språklige nivået til en arbeidssøker?