Hva får personer til å oppholde seg på en åpen rus-scene, og hvilke funksjoner dekker et slikt sted? Trond Grønnestad beskriver livet på Benken, en samlingsplass for personer med rusproblemer som ikke finner seg til rette i det ordinære samfunnet.
I et hjørne av byens rutebil- og jernbanestasjon står det to benker plassert under taket til et sykkelstativ. Det spesielle med disse to benkene er at de gjennom flere år har fungert som samlingsplass for personer som tilhører byens illegale rusmiljø. Folk som passerer benkene gjør det på betryggende avstand. Plassen har nærmest blitt en institusjon i seg selv, og har fått sitt eget navn: Benken.
De fleste byer i Europa har slike steder hvor personer som benytter narkotiske rusmidler samles. I denne studien har vi over en lengre periode hatt kontakt med personer i en åpen rus-scene for å undersøke hvorfor de oppholder seg der. Slike åpne illegale rusmiljø kan karakteriseres som byens gapestokk, og vi forsøkte å forstå hvorfor personer som i utgangspunktet er stigmatiserte, oppholder seg på en stigmatiserende plass. For å kunne besvare dette spørsmålet har en av forskerne oppholdt seg i rusmiljøet 2-4 dagen i uken i ett år, for å bli kjent med personene og observere omgivelsenes reaksjoner.
Her deles historier om nederlag og problemer som oppstår i de harde livene som rusavhengige, og fortellingene blir tatt imot av personer som kjenner seg igjen i dem
Rusmiljøet knyttet til Benken er forholdsvis stort og omfatter 70 – 85 voksne personer med en gjennomsnittsalder på omtrent 40 år. Vi finner at Benken først og fremst er en samlingsplass for personer med rusproblemer som ikke finner seg til rette i det ordinære samfunnet. Det gjøres avtaler om salg av rusmidler her, men selve handelen foregår som oftest på mindre synlige steder.
Benken – en renselsesprosess
På Benken er du velkommen selv om du er ruset og ustelt. Her deles historier om nederlag og problemer som oppstår i de harde livene som rusavhengige, og fortellingene blir tatt imot av personer som kjenner seg igjen i dem. Vi tolker det som skjer på Benken som en form for renselsesprosess, hvor de opplever seg som verdige mennesker. Når noen dør – og det skjer ofte – sørger personene på Benken og minnes dem som er døde. At de opplever seg verdt å sørge over, øker opplevelsen av menneskelighet.
Folk som passerer Benken kaster hastige blikk og registrerer at det sitter mennesker der, men de ser ikke nøye nok til å finne ut hvem personene er. Personene på benken blir da «usynlige», og det skjer en objektivering. Dette skaper et skille mellom «oss på Benken» og «de andre», og det dannes et «Vi»: «Vi» som er utstøtt og opplever oss dårlig behandlet av samfunnet. «Vi» som hører til på Benken.
Sosialiseringen på Benken må først og fremst ses som et utrykk for menneskers behov for å få bekreftelse i samfunn der de opplever seg marginalisert, og som gir følelsen av å være annenrangs borgere. Dette behovet for bekreftelse kunne blitt dekket på et mindre synlig sted, men synligheten i et trafikk-knutepunkt gjør Benken lett å finne og lett å oppsøke. De ser hvem som sitter der og kan på lang avstand vurdere om de vil sette seg ned. Dannelsen av et «Vi» og opplevelsen av å være «usynlig» reduserer ubehaget av synligheten, og derfor velger personer som er stigmatisert å sette seg på en stigmatiserende plass.
Trond Grønnestad
Institutt for helsefag
Universitetet i Stavanger
