Dette kapitlet gir en overordnet innføring i observasjon av syn, hørsel og kroppslig-taktil sans som grunnlag for funksjonell utredning av døvblindhet. Formålet er å rette oppmerksomheten mot hvordan sansene brukes i hverdagen, særlig i arbeidet med observasjonsholdepunktene.
Observasjon av sansebruk kan være krevende, da personer med antatt døvblindhet ofte har sammensatte funksjonsnedsettelser. Observasjoner i naturlige situasjoner, eventuelt supplert med intervju, gir viktig informasjon om hvordan sanserester brukes og kompenserer for hverandre.
3.1 Syn
Synet gir rask og omfattende informasjon om omgivelsene og har stor betydning for kommunikasjon, informasjonstilegnelse, orientering og fri bevegelse (Befring & Tangen, 2012). For personer med døvblindhet er det særlig viktig å forstå hvordan en eventuell synsrest brukes funksjonelt i samspill med andre sanser.
Selv små synsrester kan ha stor verdi for selvstendighet, kommunikasjon og orientering, for eksempel ved å oppfatte lys, kontraster eller konturer. Samtidig kan nedsatt syn være energikrevende å bruke, og krever tilrettelegging fra omgivelsene. Ved funksjonell døvblindhet kan ikke hørselen fullt ut kompensere for synsnedsettelsen, noe som kan føre til fragmenterte sanseinntrykk.
Ved utredning er det derfor viktig å identifisere hvordan synet faktisk brukes i praksis, også når både syn og hørsel er nedsatt, og hvordan omgivelsene kan støtte best mulig funksjonell bruk av en eventuell synsrest.
3.2 Hørsel
Hørselen bidrar til kommunikasjon, orientering og forståelse av omgivelsene, og kan gi mening og gjenkjennelighet også når den er nedsatt. For personer med døvblindhet varierer hørselsfunksjonen betydelig, fra total døvhet til brukbare hørselsrester (Mjønes, 2019).
Når synet også er svekket, blir det vanskeligere å tolke og lokalisere lyder. Lytting kan da være krevende. Funksjonell bruk av hørsel er ikke statisk, men kan endre seg over tid og i ulike situasjoner.
I utredning av døvblindhet er det derfor viktig å rette oppmerksomheten mot hvordan hørsels- og lytteferdigheter faktisk brukes i praksis, og hvilken støtte som er nødvendig for å fremme funksjonell bruk av hørselsrester.
3.3 Kroppslig-taktil sans
Når syn og hørsel er så nedsatt at de ikke kan kompensere for hverandre, får den kroppslig-taktile sansen en sentral rolle i kommunikasjon og samspill, informasjonstilegnelse og orientering (Nordens Velferdssenter, 2016; Andersen & Rødbroe, 2000).
Det kroppslig-taktile sanseapparatet omfatter bearbeiding av berøring, trykk, vibrasjon, temperatur, smerte og propriosepsjon gjennom det somatosensoriske systemet (Nicholas, 2021; Gallace & Spence, 2009). Gjennom aktiv berøring og bevegelse kan kroppslig-taktil og haptisk persepsjon gi strukturert og meningsfull informasjon om omgivelsene (Nicholas, Johannessen, & van Nunen, 2019; Prytherch & McLundie, 2002).
For mange personer med medfødt døvblindhet er den kroppslig-taktile sansen den mest stabile modaliteten for læring, trygghet og kommunikasjon (Wittich, Nicholas, & Damen, 2021; Ravenscroft & Damen, 2019). Effektiv bruk av denne sansen forutsetter fysisk nærhet, tilrettelagte omgivelser og kompetente kommunikasjonspartnere. I utredning er det derfor avgjørende å beskrive hvordan den kroppslig-taktile sansen brukes funksjonelt for å kompensere for syns- og hørselstapet.