Et særlig høydepunkt i 2025 var avslutningen av revisjon og publiseringen av den felles nordiske definisjon av døvblindhet. Definisjonen representerer en viktig milepæl i det nordiske samarbeidet og gir et felles faglig og politisk referansepunkt for praksis, forskning og tjenesteutvikling. Den styrker grunnlaget for likeverdige tilbud på tvers av landene og bidrar til mer sammenhengende og rettighetsbaserte tjenester for personer med døvblindhet i Norden.
Den nordiske definisjonen slår fast døvblindhet som en egen og spesifikk funksjonsnedsettelse som krever spesialisert kunnskap og tilrettelagte tjenester for at personer i målgruppen skal kunne delta fullt ut i samfunnet. Døvblindhet begrenser i varierende grad individets muligheter for kommunikasjon, tilgang til informasjon, orientering i omgivelsene og trygg og selvstendig mobilitet. Taktil sans får derfor en særlig sentral rolle som kompensatorisk strategi ved kombinert syns- og hørselsnedsettelse. Uten tilstrekkelig tilrettelegging er det stor risiko for at både fysisk og psykisk helse, samt sosial deltakelse og livskvalitet, påvirkes negativt.
Selv om gruppen personer med døvblindhet er relativt liten i hvert enkelt nordisk land, krever det betydelige og sammensatte ressurser på flere nivåer for å sikre deres rett til et likestilt liv. Populasjonen er svært heterogen og omfatter personer med medfødt døvblindhet, personer med ervervet døvblindhet og personer med aldersrelatert kombinert syns- og hørselsnedsettelse. Sistnevnte gruppe er økende i takt med en aldrende befolkning. I tillegg omfatter målgruppen personer med hjernerelaterte syns- og hørselsvansker, som ofte er særlig krevende å utrede og diagnostisere.
En vedvarende utfordring er at mange personer som har funksjonell døvblindhet ikke blir identifisert som sådan, men i stedet plasseres i andre diagnosegrupper, som autismespekterforstyrrelser, multifunksjonshemming eller generelle kognitive vansker. Dette gjelder særlig personer med medfødt døvblindhet, som ofte ikke har hatt tilstrekkelig tilgang til språk til å kunne testes og kartlegges på lik linje med andre. Konsekvensen er at disse personene ikke får tilpasset opplæring og nødvendige tjenester, og at oppmerksomheten i stedet rettes mot eventuelle komorbide tilstander.
Kombinerte syns- og hørselsnedsettelser forekommer også innen flere andre diagnosegrupper, blant annet hos personer med Downs syndrom, cerebral parese, prematurfødte, personer med ervervede hjerneskader, slag og hos personer med aldersrelaterte sansetap. Dette understreker behovet for tett tverrfaglig samarbeid og samhandling med andre fag- og tjenesteområder som en integrert del av den nordiske døvblindeinnsatsen.
Den felles nordiske definisjonen gir et avgjørende verktøy for å møte disse utfordringene. Den bidrar til bedre identifisering, mer målrettede tiltak og økt likeverdighet i tilbudene, og utgjør et solid fundament for videre nordisk samarbeid om kunnskapsutvikling, forskning og praksis på døvblindområdet.