Gå til innhold

5. Barns rett til å medvirke i krise – nordisk analyse og anbefalinger

Hva kan de nordiske land lære av pandemien?

De nordiske land reagerte på pandemien på forskjellige måter. Men alle landene gjorde ting som endret barns hverdagsliv.
Skolene stengte flere ganger i uker eller måneder og holdt timer på nettet. Barn mistet helt eller delvis fritidsaktivitetene sine. De hadde færre muligheter til å være sammen og var mye av tiden hjemme sammen med familien. Mange barn har fortalt at de lærte mindre, følte seg alene og ble deprimert. De var bekymret for familiens helse og inntekt, og de savnet besteforeldrene. Barn fulgte reglene for å stoppe viruset, men ikke alle voksne gjorde det. Det gjorde at barn stolte mindre på voksne. For noen barn ble ting lettere: når de var borte fra skolen, ble de mobbet mindre og følte seg mindre utenfor.
Noen barn var glade for å være sammen med foreldrene hjemme, særlig de mindre barna. Større barn savnet privatliv. Situasjonen ble verre etter hvert.

Barn som hadde det vanskelig hjemme, møtte ikke lærere og andre voksne som kunne oppdage dette og sørge for at de fikk hjelp.
Undervisning på nettet var bedre enn ingenting, og digitale verktøy ble mye mer vanlige. Men noen familier manglet wifi, datamaskiner eller nettbrett. Barn i fattige familier strevde med å holde følge med de andre.
Generelt var pandemien vanskeligere for barn som allerede hadde problemer enn for andre barn.
Likevel tok de voksne stort sett ikke hensyn til barns meninger og interesser når de traff avgjørelser. Verken skoler, kommuner eller de som driver landet, lyttet til barna. Mange barn fikk ikke barnevennlig informasjon om situasjonen.

Barns rettigheter og barnets beste

I begynnelsen var det ingen som snakket på vegne av barna blant dem som traff avgjørelser. Når skoler stengte og fritidsaktiviteter ikke fikk holde åpent, tenkte ikke voksne på hva som var best for barn. Barn som følte seg ensomme eller deprimerte, hadde ingen helsesykepleier eller skolepsykolog å snakke med. De møtte ikke andre voksne som kunne skaffe hjelp hvis de hadde problemer hjemme.
Barneombudene i de nordiske landene fortalte om barnas situasjon til dem som bestemte i landet. Etter hvert ble det mer snakk om barns rettigheter.

Barn må medvirke

Ikke alle voksne i de nordiske land skjønner hvor viktig det er å spørre barn før de treffer avgjørelser. Barn har få muligheter til å ta del i demokratiske prosesser.
Barns meninger ble sjelden hørt under pandemien. Det var ingen regler for å høre barn i en krise, heller ikke når det gjaldt å stenge skoler og andre alvorlige avgjørelser. Ungdomsråd og elevråd ble ikke spurt, heller ikke digitalt. Organisasjoner som jobber med barn, ble bare spurt av og til. Digitale kanaler for å spørre barn ble brukt mer i Finland og på Åland enn i andre land.
På sine egne skoler ble heller ikke barna spurt om hva de mente før de voksne bestemte ting. Mange barn følte seg hjelpeløse og utenfor.
Mange barn ville gjerne hjelpe landet sitt i en vanskelig situasjon. På Island var barn aktive i kampen mot pandemien. I Sverige var barn ivrige etter å være med på å stoppe smitten. Hvis voksne hadde vært klare over dette og gitt barn muligheter, kunne barn følt seg sterkere og mer inkludert.

Noen barn hadde det verre

Noen barn får ikke god nok omsorg av foreldrene eller blir skadet av dem. Når de var mer hjemme under pandemien, økte faren for at de ble dårlig behandlet. Dessuten møtte de ikke lærere og andre voksne som kunne hjelpe dem.
Tjenester for barn burde ha holdt åpent, men de som bestemte, tenkte ikke på det.
Barn som er lesbiske, homofile, biseksuelle eller trans, barn i fattige familier og barn med helseproblemer ble mindre inkludert enn andre barn. Barn selv ble ikke spurt om hvordan denne situasjonen kunne løses.

Informasjon til barn

Barn fikk ofte ikke viktig informasjon om pandemien eller hva som ble bestemt, eller informasjonen kom for sent eller var vanskelig å forstå. Dette skjedde mer for små barn og barn av minoriteter.

Følge opp etter pandemien

Pandemien endret livet til mange barn og unge. Under pandemien lærte de ikke så mye på skolen som de pleier. Livet deres var annerledes på mange måter og ofte vanskelig. Noen har fortsatt problemer i dag.
Det virker som de som bestemmer om viktige ting for barn og unge, har glemt dette. De burde fortsatt tenke på disse virkningene for barn når de avgjør ting om for eksempel kriminalitet, psykisk helse eller skolefravær.

Vi ber de nordiske land gjøre dette

Gjør det som er best for barn

De som bestemmer i et land, må gjøre det som er best for barn, selv i en krise. Før voksne bestemmer noe, må de finne ut hvordan det vil virke for barn. De må høre på barn og la deres stemme gjøre en forskjell.
De må finne ut hvordan pandemien har virket for barn, og hva som er viktig for dem i en krise.
Voksne må huske på at to år med pandemi fortsatt virker inn på barns liv i dag.

I Norge og Sverige må alle de som lager lover og bestemmer over pengene, finne ut hva som er best for barn før de foreslår noe. Barneombudet i Norge har laget et nettkurs om hvordan de kan gjøre dette.
På Åland holdt de som bestemte ting lokalt under pandemien, møter med organisasjoner som arbeider med barn. Det kunne skje oftere.
På Island spurte Barneombudet barn hva de tenkte om pandemien. De laget en rapport om det barna svarte. Det gjorde at de som bestemte skjønte mer.

Noen barn trenger mer hjelp

Noen barn kan ha spesielle problemer i en krise, slik som barn i fattige familier eller barn med funksjonshemminger. De må få ekstra støtte.

Voksne må lytte til barn

Skoler, kommuner og regjeringen må lytte til barn.
Det må være klare regler for når og hvordan barn skal høres. Reglene må sørge for at barns stemmer blir tatt på alvor. Reglene må brukes i krise også.
Noen barn trenger støtte for å si det de mener. Det kan være at de er små, har en funksjonshemming eller snakker et annet språk.
På Åland holdt en organisasjon møte for unge mennesker med funksjonshemminger. Der diskuterte de hva de hadde opplevd under pandemien, og andre temaer. De laget en rapport om dette.
De som bestemmer, må fortelle barna etterpå om avgjørelsen og hvordan de brukte barnas meninger.
Landene bør samle inn informasjon om hvordan de lar barn medvirke, og dele det med hverandre. Barn bør få mulighet til å si hva de mener digitalt.
I Finland ble barn spurt på nettet hvordan skolen hadde vært under pandemien. Mer enn 58 000 barn svarte. De som skulle lage ny lov, brukte svarene i dette arbeidet.
Barneombudene i de nordiske landene har ulike måter å høre barn på. I Finland har barneombudet møter med grupper av barn som kalles «Unge som gir råd». Noen ganger ringer barneombudet mange barn og spør hva de tenker om ting som gjelder dem. Det kalles et «barnebarometer». Barn er også blitt invitert til å tegne, male eller skrive om livet sitt under pandemien.
I Sverige hadde Elevorganisasjonen møter hver uke med dem som bestemte om utdanning.
På Åland ble grupper av folk samlet for å diskutere viktige ting under pandemien. De som bestemte, ordnet dette. To av møtene var for ungdom.
Alle lærere, ansatte i barnevernet, leger, politi og andre må få opplæring i hvordan de skal snakke med barn og ta dem på alvor.
I Danmark laget de som bestemmer om helse, materiale for skoler og foreldre for å hjelpe dem med å snakke med barn om pandemien.
I Norge har Barneombudet laget et nettkurs for å lære voksne hvordan de skal snakke med barn.
Ungdom kan gjøre mye, ikke bare i krise, men også i hverdagslivet. Når de medvirker, føler de seg sterkere og mer i stand til å gjøre en forskjell. I krise kunne ungdom gjøre frivillig arbeid for å støtte andre unge, besøke eldre eller andre oppgaver.

Barn trenger informasjon

Barn må få informasjon for å klare å gjøre seg opp en mening og for å vite hva som skjer. Informasjon til barn må være klar og enkel slik at barn kan forstå den.
I krise må landene gi informasjon til barn direkte, og til familiene deres. Den bør gis der barn kan se eller høre den, slik som på nettet, i apper eller på TV, og på forskjellige språk.
I Sverige er det en nettside som heter Lilla Krisinfo. Den forteller barn om krise og andre ting på en måte de kan forstå.
I Danmark har de en TV-kanal for barn og unge som heter DR Ultra. Den laget programmer der barn kunne spørre eksperter om koronaviruset.

Skole og helse

Skoler må holdes åpne hvis det i det hele tatt er mulig. Landene bør ha skole på nettet for barn som ikke kan gå på skolen.
Skolens helsesykepleier må være der for barn også i krise. Hvis barn ikke er på skolen, må skolen fortelle dem hvordan de kan få tak i helsesykepleieren. Det samme gjelder skolepsykologen og andre som kan hjelpe.
Når det er testing eller vaksinering, må voksne tenke på hva som er best for barn.
På Grønland ble det satt opp en hjelpetelefon for korona som en del av hjelpetelefonen som allerede fantes.
På Island ble barn testet for korona på et annet sted enn voksne. De ble ikke vaksinert på skolen fordi skolen skulle være et trygt sted.

Ting å gjøre i fritiden

Barns fritidsaktiviteter bør holdes åpne i krise. Dersom et land ønsker å stenge eller redusere aktiviteter for barn, bør de først snakke med organisasjoner som arbeider med barn. Hvis det likevel skjer, må landet forklare barn hvordan de fortsatt kan gjøre morsomme ting sammen med vennene sine.

Barn må kunne klage

Landene må la alle barn få klage til dem som bestemmer. Barn må få vite om denne muligheten og forstå hvordan de kan gjøre det. Ingen andre trenger å vite at et barn har klaget. 

De nordiske landene må hjelpe hverandre

Folk kan bevege seg fritt fra ett land til et annet, og regjeringene møter hverandre hele tiden. De nordiske landene jobber allerede sammen om mange ting. De som jobber for barns rettigheter i Danmark, Finland, Grønland, Island, Norge, Sverige og Åland, skrev denne boken sammen.
Under pandemien prøvde likevel landene å løse nesten alle problemene hver for seg. Når ett land fant en god måte å gjøre noe på, hørte ofte ikke de andre om det før lenge etter.
​

Sammen bør de nordiske landene:

  • Love hverandre å passe på barns rettigheter selv i en krise.
  • Møtes og fortelle hverandre hva som virket, for eksempel hvordan de hører barn.
  • Bli enige om hvordan de kan finne ut hvordan en avgjørelse vil virke for barn, og lære voksne i alle land å gjøre det på denne måten.
  • Sammenligne kriseplanene i de ulike landene og lage nordiske planer.
  • Passe på at barn fortsatt kan krysse grensene når de trenger å møte en forelder, bror eller søster i et annet nordisk land.
  • Spørre barn i alle de nordiske landene om de samme tingene og sammenligne svarene.
  • Samarbeide om å gi barn informasjon de kan forstå, om å hjelpe barn som ikke har det bra, og om å hjelpe fattige familier.
​
De nordiske landene sier at de vil være den regionen i verden som er tettest knyttet sammen. Barn må også få føle dette, særlig når ting blir vanskelige.
nordicwelfare.org