2. Innledning
Noen bestemte
Våren 2020 stengte skolene i hele Norden. Fotballen stoppet. Musikktimene stoppet. Ungdomsklubbene låste dørene. Barn var hjemme i uker, og i noen land i måneder.
Noen bestemte alt dette.
Ikke én person, og ikke for å være slemme. En ny sykdom som het covid-19 spredte seg over hele verden. Ingen hadde hatt den før, og ingen visste hvor farlig den kom til å bli. Derfor prøvde de som bestemmer i landene å bremse den ved å holde folk fra hverandre. Det varte, av og på, i omtrent to år. Så tok det slutt, og det meste ble som før. Var du liten da, husker du kanskje ikke så mye av det.
Men hver eneste av disse avgjørelsene var en avgjørelse om barns liv. Og nesten ingen steder spurte noen et barn først.
Voksne kan ikke velge om de vil høre på barn
Nesten alle land i verden har skrevet under på en avtale om barn. Den heter FNs barnekonvensjon. En av tingene den sier, er at du har rett til å si hva du mener om alt som betyr noe for deg – og at voksne må ta det du sier på alvor. Ikke lytte høflig. Ta det på alvor. Neste kapittel handler om denne retten og om hva den krever av voksne.
Det er et større løfte enn det høres ut som, for fire ting må være på plass:
- det må finnes et sted å si det
- du må kunne si det på din egen måte
- noen må virkelig lytte
- det du sier må gjøre en forskjell
Det siste er det voksne glemmer. Å bli spurt etter at avgjørelsen er tatt, er ikke å bli hørt. Å bli spurt av noen som ikke kan endre noe, er heller ikke å bli hørt. Begge deler skjedde mye under pandemien.
Når barn blir hørt, forandrer ting seg
Å bli hørt kan virkelig forandre ting. Ikke alltid – men det har allerede skjedd her i Norden.
I Finland sier reglene at de som lager nye lover, alltid må spørre barn når loven vil bety noe for barns liv.
På Island sa Barneombudet fra om testingen. Etterpå ble barn testet et annet sted enn voksne, de slapp fram i køen, og de møtte folk som var valgt ut til akkurat denne oppgaven.
På Åland kranglet de voksne hele pandemien om skolematen og om hvordan skole på nettet skulle fungere. I 2021 ble loven endret, slik at det skal være klart neste gang.
Unge har også vært med på å lage denne boken. På et møte i Helsingfors og på en samling sa de hva de mente var viktigst – og det ble en del av det denne boken ber de voksne om.
Ingenting av dette skjedde fordi voksne plutselig ble rause. Det skjedde fordi noen sa fra, og noen som hadde makt, lyttet.
Hva denne boken er til for
Men stort sett gikk det ikke slik. Barn ble holdt utenfor avgjørelser om sin egen skole, sin egen fritid og sin egen helse. Mange fulgte reglene nøye mens de så voksne bryte dem, og stolte mindre på voksne etterpå. Barn som hadde det vanskelig fra før, fikk det aller vanskeligst.
De voksne som jobber for barns rettigheter i Danmark, Finland, Grønland, Island, Norge, Sverige og Åland, har skrevet denne boken sammen, fordi de mener at det må bli annerledes neste gang noe alvorlig skjer. Og det kommer en neste gang, selv om den ikke ligner en pandemi i det hele tatt.
I denne boken kan du lese hva retten din til å bli hørt egentlig betyr, hva unge selv mener, hva vi ber de voksne om å gjøre med det, og hva som gikk galt i ditt eget land og i de andre. Først kommer den delen som er lik overalt, så kapittelet om de nordiske landene, de kommer i alfabetisk rekkefølge.
Du trenger ikke lese alt, og du trenger ikke lese det i rekkefølge.
