English page Verkkosivu suomeksi

En av gutta - på alle plan

  • Funktionshinder
  • Välfärdspolitik

Asbjørn Andersen fra Smørfjord ble syk i polio da han var syv år gammel. Asbjørn husker glimtvis fra da han ble syk. Uten å at noen fra familien var med ble 7-åringen sendt til Østlandske vanførehjem på Hamar, kun med en fremmed sykepleier som ledsager.

Asbjørn Andersen i arbetskläder arbetar vid en ställning med flera rader av upphängd fisk på tork– Da jeg begynte å fungere som en frisk gutt igjen, fikk jeg begynne i på nytt i første klasse der nede. Bare avbrutt av sommerferien var jeg på vanførehjemmet i to år. Da fant de ut at jeg klarte meg selv, og så var tilbudet på Hamar over for min del, sier han.

Da Asbjørn, med støtteskinner og krykker, flyttet hjem til familien som niåring, kom han til absolutt ingen oppfølging fra helse-Norge.

Når Asbjø  rn tenker tilbake, blir han mer og mer sikker på at ingen i hjemtraktene hans så på ham som funksjonshemmet, eller invalid, som man da kalte det. Det er tydelig at det gjør ham godt å kunne erkjenne hvor integrert han egentlig har vært, og fortsatt er, både i kameratgjengen og i bygdesamfunnet for øvrig.

Muntert refererer han til en hendelse som bekrefter nettopp det.

– Det var like før jul, og jeg kom i rullestol til en tilstelning på Russenes skole. Jeg hadde skadet hånden ute på sjøen, og klarte derfor ikke å bruke krykkene. Da jeg kom trillende inn ble det nesten helt stille i salen, og en av mine beste kamerater kom løpende mot meg for å høre hva som hadde skjedd. Om jeg hadde skadet meg eller noe, siden jeg var havnet i rullestol! Og det, etter at jeg i minst 25 år hadde humpet rundt med krykker, utbryter han og lar latterdøra fyke på vidt gap.

Asbjørn Andersen är i en båt, iklädd oranga arbetskläder och håller en stor fiskAsbjørn kom seg alltid dit de andre var. Han har både klatret på fiskehjeller og hengt i fuglefjell. Folk hadde knapt opplevd at han hadde mer hjelpebehov enn folk flest, derfor reagerte de med vantro da de så ham i rullestol.

Han legger til at det har opp gjennom årene har vært enormt mange episoder, på godt og vondt, som bekrefter samholdet og inkluderingen han alltid har vært en del av i Porsanger. For det er nettopp slik han føler det selv, at han på alle måter var en av gjengen, en av guttan. Også i sitt virke som fisker er han alltid blitt inkludert, og mange improviserte løsninger har poppet opp gjennom et langt yrkesliv. For uten føtter som bar ham, var Asbjørns utfordringer i livet av en litt annen skuff enn for de fleste andre.

Viderefører samekulturen

Asbjørn ikke så mye som antyder at han på noen måte noen ganger er blitt forbigått på grunn av at han er same. Dette er ikke tema for sjøsamen Asbjørn Andersen fra Porsanger. Hvis far var reineier med såkalte niste-rein. Når Asbjørn bærer sin kofte, gjør han det med stolthet. Og han snakker om «oss sjøsaman» som den selvfølgeligste ting i verden.

Til orientering er samekofta kommet til heder og verdighet igjen blant sjøsamene i Norge, og brukes i dag som festplagg. Asbjørn er stolt av samekulturen. Også den delen som omhandler trolldom, noaidiske og sjamanistiske tradisjoner, og som enda sto sterkt på bygdene så seint som på 1960-tallet. For Asbjørn faller det ganske så naturlig både å snakke om og å snakke til, spøkelser. Han har selv hatt mange uforklarlige opplevelser.

– Flere av disse så sterke at hadde jeg ikke hatt mine såkalte hjelpere, så hadde jeg ikke sittet her nå. Jeg har ved flere anledninger rett og slett sett døden i øynene. Det sto bare om sekunder før jeg hadde vært borte. Så fort skjer det. Jeg har mine hjelpere. Det er bare sånn det er. Og jeg seg også ting, fastslår han enkelt.

Asbjørn Andersen, i oranga arbetskläder, sitter i aktern i en båt och styr. En bensindunk finns bredvidBle yrkesfisker
- mot alle odds

Sista året på ungdomsskolen, som han avsluttet i Lakselv kom yrkesvalg som det store dilemmaet. Skolens yrkesveileder gjorde sin jobb, men Asbjørn var skolelei og tenkte for det
meste på dem som drog garn på Smørfjorden.

Flirende erkjenner han glatt at han ikke var særlig interessert i teoretiske fag, mens han derimot deltok aktivt i sløydtimene. Han ville bruke hendene til noe. Fordi føttene ikke fungerte, regnet han det som klin umulig å få jobb i vegvesenet eller i televerket. Som var det store på den tiden for gutter hvis fedre jobbet i staten.

Til yrkesveilederens store fortvilelse bestemte Asbjørn seg for å satse på fiskeryrket. Men lovet å hjelpe Asbjørn året etter dersom han ikke klarte fiskeriene. Allerede den første vinteren etter ungdomsskolen ble Asbjørn med faren på garnfiske. Begge foreldrene var veldig positivt innstilte til at gutten skulle få prøve seg der han ønsket. De sydde absolutt ingen puter under armene hans.

– Jeg ville være aktiv, både i jobbsammenheng og i det sosiale liv. Jeg innarbeidet mine egne teknikker og mine måter å gjøre ting på, ut fra mine forutsetninger. Det andre tok som en selvfølge, måtte jeg ofte tenke flere ganger over før jeg fant løsninger, minnes han.

Uten føtter som bar ham måtte Asbjørn selvsagt alltid sitte å arbeide, som når de trakk garn og og løsnet torsken fra garnene. Men han løste oppgavene til fars store tilfredshet. Da faren vinteren etter fikk jobb i vegvesenet, var det en eldre fisker i hjembygda som kom Asbjørn til unnsetning. Fiskeren hadde ikke egen båt, og spurte Asbjørn om han hadde behov for hjelp på sjøen.


– Jeg svarte ja, men på betingelse av at han ble med som høvedsmann, altså bas, og lærte meg mer om faget. Det var som å kaste gull til ham, og vi fisket i lag i to vintersesonger. Den andre sesongen vi driftet i lag tjente jeg så mye penger at jeg fikk råd til å kjøpe meg en splitter ny moped. Husker hvor stolt jeg var, for mopeden kostet den svimlende sum av 2.800 kroner. Det var mye penger da, faktisk halve vinter-lotten. Men det var verdt hver eneste krone, for da fikk jeg virkelig radius. Jeg kom meg over alt. Var med i mopedgjengen fra Smørfjord, og vi fartet mye til nabobygdene også. Jeg hadde en halv fot i drift, og støttet
meg på den når vi stoppet på plasser der jeg ikke hadde en vegg eller stolpe jeg kunne støtte meg mot, røper han.

Asbjørn Andersen omfamnar sin fru, Martina. De sitter i en bil.Et fantastisk liv

I tillegg til stor familie og et steinhardt yrke, fant Asbjørn tid til både organisasjonsliv og idrett. I flere år var han lokal fiskarlagsleder, og har sittet to perioder som kommunestyrerepresentant. Dessuten har han vært med i Handikapforbundet, Landsforeningen for polioskadde og Lions Club Porsanger.

Når Asbjørn som 64-åring oppsummerer livet så langt, fastslår han enkelt å ha hatt et fantastisk liv. Og at kona Martina har bidratt veldig sterkt til det. De møttes og ble venner under Asbjørns andre opphold i Trondheim, men reiste hver til sitt da skoleåret var over.

– Hun kom nordover etter hvert, og bryllupet sto 9. juli 1976, smiler han.

Samme året bygde de hus i hjembygda hans, og fire barn kom til etter hvert. Nå er ringen sluttet, de fire barna er for lengst blitt voksne og har stiftet egne familier. Reiret Asbjørn og Martina bygde, er igjen bare deres.

Text och foto: Sonja E. Andersen

FAKTA:

Nordens välfärdscenter har fått i uppdrag av norska Barne- ungdoms- och familiedirektoratet att samordna ett nordiskt projekt om levnadsförhållanden för personer med funktionsnedsättning och samisk bakgrund, jämfört med övrig befolkning.

Mer information om projektet "Personer med funktionsnedsättning och samisk bakgrund" finns att läsa här.

Texten är tidigare publicerad i Nordens Välfärdscenters Magasin 2015 som du kan ladda ner eller beställa om du klickar på den här länken.

 


Senast uppdaterad

2017-03-07

Nyckelord

  • Funktionshinder
  • Välfärdspolitik

Nordens välfärdscenter | tel: +46 8 545 536 00 | | En institution under Nordiska ministerrådet